– I 1949 var jeg på min første ferie på Kjærstranda, jeg var litt over et år gammel. Den gang var det sju telt der i fellesferien. Vi slo opp telt ute i naturen, nesten ikke mennesker. Idyll. Siden har jeg fulgt utviklingen, forteller Tormod Knutsen.
Gjennom store deler av sitt yrkesaktive liv har han hatt mye å gjøre med strandsonen i Brunlanes.
Allerede da han var ung dukket det opp hytter i området. De lå på toppene, og i dag ser man mange hytter på steder Tormod slettes ikke mener at hytter burde vært bygd.
– Ulempen med å ha levd i mange år er at du ser den langsomme katastrofen. Man ser det ikke fra år til år, men over tid, kommer det med et resignert sukk.
I dag er det mer enn 70 år siden unge Tormod krabbet rundt på strendene i Brunlanes.
I oppveksten reiste han ofte hit med familien sin.
Ulempen med å ha levd i mange år er at du ser den langsomme katastrofen. Man ser det ikke fra år til år, men over tid.
Tormod Knutsen (74), lokalpolitiker
Der det i gamle dager lå uberørte strender, er det i dag campingvogner så langt øyet kan se.
Før det var det bare å bygge. Trengte grunneieren penger, ble det fristende å selge en hyttetomt.
Tormod Knutsen
– Var det noen busker der som skygget for utsikten så var det bare å hogge de ned, forteller Knutsen.
Først i 1965 kom det en lov som regulerte bygging i slike områder. Samtidig kom en midlertidig strandplanlov.
LES OGSÅ: Toril satt i Bygningsrådet: – Skutt på da vi kom for nær land
Privatisering av strandsonen
Adgang forbudt-skilt og privatisering av strandsonen førte til avisskriverier i Østlands-Posten allerede på 1930-tallet.
– Det var helt nødvendig å gjøre dette nu. Det er ingen mening i at noen få tusen mennesker kan stenge alle de andre ute fra adgangen til å bade, uttalte justisdepartementets ekspedisjonssjef Augdahl til Østlands-Posten da det ble fremmet et forslag om å gi kommunene adgang til å ekspropriere badeplasser allerede i 1936.
Forslaget ble stemt ned. Slik har lovverket utviklet seg:
- Fra 1954 inntrådte en midlertidig lov om byggeforbud for strandstrekninger,og åpnet for at Fylkesutvalgene kunne nedlegge byggeforbud i et belte inntil 300 meter fra sjøen. Forbudet var ikke generelt, og ga ingen veiledning til hvordan unntaksvurderingen skulle skje. Både Tjølling og Brunlanes innførte byggeforbud i enkelte områder.
- I 1955 fikk hele strekningen fra Stavern til Nevlunghavn et 75 meters byggeforbud. 83 grunneiere ble berørt. Også i Tjølling vedtok Fylkesutvalget et byggeforbud for enkelte eiendommer, og i varierende avstand fra sjøen. I Tjølling ble 69 eiendommer berørt.
- I 1957 ble 1954-loven bestemmelsen endret og tatt inn i Friluftsloven. Friluftsloven bestemte at fylkesutvalgene nå kunne nedsette tidsbegrenset byggeforbud dersom hensikten var å sikre eller fremme friluftslivet dersom området grenset mot sjø eller vassdrag. Friluftsloven ble til, og sa at «enhver har rett til å bade i sjøen eller vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre».
- I 1965 ble loven avløst av en ny, midlertidig strandlov fordi 1957-loven ikke vernet strandarealene godt nok. Loven flyttet makt fra fylkesutvalgene til formannskapet i den enkelte kommune, og åpnet for at kommunene selv kunne vurdere annerledes og tillate bygging også i strandsonen. 1965-loven etablerte et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø.
- I 1965 ble Bygningsloven vedtatt. Loven gjaldt planlegging av arealdisponering, og krevde at alle kommuner utarbeidet en generalplan.
- I 1969 vedtok Tjølling kommune sin delgeneralplan, som gjaldt Torsøyhalvøya. Kommunen fortsatte arbeidet med å utarbeide en generalplan for hele kommunen.
- I 1971 ble den midlertidige strandloven erstattet av en permanent lov. Forbud mot bygging i 100-metersbeltet ble videreført. Arealene i strandsonen skulle forvaltes «ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering til beste for brukerne og grunneierne». Dispensasjonskompetansen (hvem som gir dispensasjon fra byggeforbudet) ble flyttet fra kommunene tilbake til fylkesutvalgene. Byggeforbudet i 100-metersbeltet ble videreført.
- I 1976 ble dispensasjonskompetansen igjen flyttet tilbake til kommunene i en ny lov.
- I 1979 vedtok Brunlanes sin generalplan.
- I 1982 entes en rekke kommuner i en høringsrunde at regelverket knyttet til strandplaner generelt og hyttebygging spesielt var alt for komplisert.
- I 1983 vedtok Tjølling kommune sin generalplan.
- I 1984 fikk kommunene viljen sin - krav om egne strandplaner ble fjernet.
- I 1985 ble plan- og bygningsloven innført. Her ble også strandsonevernet tatt inn. Loven forenklet regelverket og bygget videre på bygningsloven fra 1965. Naturvern og friluftsliv skulle stå sentralt i arealforvaltningen, og 100-metersbeltet ble videreført.
- I 2009 ble regelverket blitt ytterligere skjerpet i ny plan- og bygningslov. Målet med lovendringen var å unngå bit-for-bit-utbygging av strandsonen, og det ulne dispensasjonsbegrepet «særlige grunner» tatt ut. Fra 2009 fremgår det direkte i plan- og bygningsloven at det i 100-metersbeltet skal tas særlig hensyn til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Også brygger er fjernet, og ikke lenger tillatt.
Dispensasjoner
Helt siden Bygningsloven kom i 1924 har det vært mulig for kommunene å gi dispensasjoner, men etter 2009 er dispensasjonspraksisen strammet betydelig inn for bygging i strandsonen:
– Fordelene ved å gi dispensasjon må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. For strandsonen betyr det at det ikke kan gis dispensasjon dersom hensynet til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv eller andre allmenne interesser blir vesentlig tilsidesatt», uttrykte statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet etter lovendringen i 2009.
Kilder: Ot. prp nr. 64 82-83, foredrag om strandsonen 2010, masteroppgave 2019.
Sammenstilling: Håvard Wannebo/Østlands-Posten
Presset inn hytter
Tormod Knutsen (74) var teknisk sjef i Brunlanes kommune fra 1985 til kommunesammenslåingen i 1988. Deretter oppmålingssjef et år i den nye storkommunen før han også fikk ansvar for byggesaksavdelingen. I 1995 ble han plankoordinator.
I årene før han selv ble teknisk sjef i Brunlanes, ble det ofte gitt dispensasjoner fra bygging i strandsonen, og det ble gjort reguleringer som åpnet for nedbygging av større områder.
– Lovene ga hjemmel for å lage disposisjonsplaner. Det laget de i Brunlanes, sier Knutsen.
Fra 60-tallet og fram til slutten av 80-tallet skjedde dette som oftest gjennom såkalte hyttedisposisjonsplaner eller hyttereguleringsplaner.
Østlands-Posten har gjennomgått i underkant av 40 slike planer for Brunlanes i forbindelse med arbeidet med artikkelserien. Hyttedisposisjonsplanene besto som oftest av et enkelt kart, noen av dem hadde også planbestemmelser, som for eksempel sa noe om sanitærløsninger, levegger eller om det var tillatt å fjerne vegetasjon.
Reguleringsplanen for Lerungsand i Tvedalen fra 1985 åpnet oppføring av 12 hytter innenfor planområdet. Planen ble lagt ut for ettersyn og kunngjort i avisa. ØP er ikke kjent med at det kom innvendinger mot planen, men Fylkeslandbruksstyret anbefalte planen.
I dag ligger 25 hytter i det samme området, flesteparten innenfor 100-metersbeltet.
Godt plassert i terrenget
Det skal tidlig ha vært politisk stemning for å få skikk på dette med hyttebygging. Tormod sier at enkelte grunneiere var tidlig ute for å presse mest mulig hytter inn på sin eiendom. Dermed ble naboeiendommene friareal for hyttene som allerede var etablert.
– Én hyttetomt per fem dekar utmark var et mål den gangen. Det ble laget hyttedisposisjonsplaner der hyttene ble plassert slik at de ikke stakk seg ut i terrenget, litt bak det beste utsiktspunktet på tomta. Den varmekjære edelløvskogen mellom kollene ble bevart. Det var heldigvis politisk flertall for slike planer i områder der det var interesse for utbygging, for det meste av Brunlaneskysten egentlig, påpeker han.
Da snakkes det om planer med hytter godt plassert i terrenget. Estetisk og miljømessig gjennomtenkt. På papiret. Planer og virkelighet ble imidlertid forstyrret av dispensasjoner:
– Det var situasjonen mellom 1970 og fram til jeg begynte i 1985, oppsummerer han.
Visste det ikke ble vedtatt
I rollen som teknisk sjef i Brunlanes møtte Tormod stadig spørsmål om tilbygg, rivning og gjenoppbygging av hytter.
– Skulle man gjøre noe ønsket kommunen at alt ble samlet i en bygning. Helst ikke på det beste punktet på tomta, det beste punktet burde være uteoppholdsareal, forteller han.
Det var nok tendenser til å gi dispensasjoner den gangen også.
– En ting er å ha lover og regler, noe annet er å ha politikere som er flinke til å dispensere av mer eller mindre gode grunner, kommer det tørt fra den tidligere tekniske sjefen.
Administrasjonen skrev saker, men fryktet at forslagene ikke gikk gjennom.
– Vi hadde vel en mistanke og fikk vel erfart etter hvert at politikere ofte ville dispensere, selv om det var i strid med lover og regler. Dette er nok bare blitt verre med årene, forteller mannen som i dag er pensjonist og uavhengig kommunepolitiker i Larvik.
LES OGSÅ: Loven kom i 1965, men nedbyggingen av strandsonen skjer fortsatt
Bygningsrådets makt
På sytti- og åttitallet ga politikerne dispensasjoner over en lav sko, også i strandsonen.
– Det er vel og bra å være positiv, men de var fort gjort å bli litt vel positiv. Det gjelder nok ikke spesielt i Brunlanes eller andre kommuner rundt her, men i alle hyttekommuner i landet, mener Knutsen.
Han forteller om bindinger som i dag nok ikke ville bli akseptert, men som kanskje likevel eksisterer.
– Man vil jo gjerne være hyggelig mot venner og bekjente, uten at det direkte er korrupsjon. Bygningsrådene var maktposisjon og en mulighet til å påvirke utvikling, utdyper Knutsen.
LES OGSÅ: Toril satt i bygningsrådet: – Vi ble skutt på da vi kom for nær land
Lensmann og ei husmor
Fra gammelt av var bygningsrådene viktige maktposisjoner og det var ikke unaturlig at prominente personer var medlemmer. Men også her kan man finne ting man i dag ser på som underligheter.
– Lenge før jeg begynte var det jo sånn at man skulle ha med lensmann og distriktslegen, og ei husmor. Hun hadde en rolle fordi bygningsrådet var involvert i de enkelte hustegninger den gang. Husmora skulle mene noe om kjøkkenets plassering og utforming. Ellers var det øvrigheten som satt i bygningsrådene, humrer Knutsen.
– Kan ikke si de ikke vet
– Jobben min var å si hva som var lover og regler og hva som var min faglige vurdering. Det er ikke alltid man blir populær av slikt, og kunnskapen blant politikerne i bygningsrådene var nok variabel. Det var også viljen til å ta hensyn til lover og regler.
Han forteller at han har hatt flere ledere i bygningsråd som har vært ærlige på at de ikke har kunnskap. Og om politisk ideologi, eller private bindinger, som overstyrer noe behandling.
– Det er trist for fakta og kunnskap når fakta strider mot det man ideologisk, eller av annen grunn, gjerne vil vedta politisk, kommer det tørt fra den tidligere tekniske sjefen.
Når det kommer nytt lovverk eller man starter en ny politisk periode er det opplæring av de folkevalgte. Da går man gjennom hva som der og da er gjeldende bestemmelser.
– Så politikere kan ikke si de ikke vet. Mange har vært med i flere perioder og fått repetisjon gang på gang.
I en større kommune er det ikke så synlig bånd mellom søkere og politikere. Men Knutsen tror de fremdeles finnes rundt i landet.
– Grunneier-, entreprenør- og utbyggervennlige har flertallet vært i alle ledd i det politiske miljøet, oppsummerer han.