(Østlands-Posten)

– I 1949 var jeg på min første ferie på Kjærstranda, jeg var litt over et år gammel. Den gang var det sju telt der i fellesferien. Vi slo opp telt ute i naturen, nesten ikke mennesker. Idyll. Siden har jeg fulgt utviklingen, forteller Tormod Knutsen.

Gjennom store deler av sitt yrkesaktive liv har han hatt mye å gjøre med strandsonen i Brunlanes.

Allerede da han var ung dukket det opp hytter i området. De lå på toppene, og i dag ser man mange hytter på steder Tormod slettes ikke mener at hytter burde vært bygd.

– Ulempen med å ha levd i mange år er at du ser den langsomme katastrofen. Man ser det ikke fra år til år, men over tid, kommer det med et resignert sukk.

Vi graver i strandsonen

* Østlands-Posten og Sandefjords Blad samarbeider om et felles graveprosjekt der vi ser på forvaltningen av strandsonen.

* Spørsmål vi stiller er: Hvordan har det seg at kun henholdsvis 41,7 prosent og 32,7 prosent av strandsonearealet er tilgjengelig for folk flest i Larvik og Sandefjord, og hvor går utviklingen?

* Prosjektet er støttet av Fritt ord og Amedias gravefond.

* Har du tips? Da kan du sende det til ansvarlig redaktør i Østlands-Posten, Eirik Haugen, eller ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad, Steinar Ulrichsen. Våre e-postadresser er: [email protected] og [email protected]

I dag er det mer enn 70 år siden unge Tormod krabbet rundt på strendene i Brunlanes. 

I oppveksten reiste han ofte hit med familien sin.

Ulempen med å ha levd i mange år er at du ser den langsomme katastrofen. Man ser det ikke fra år til år, men over tid.

Tormod Knutsen (74), lokalpolitiker

Der det i gamle dager lå uberørte strender, er det i dag campingvogner så langt øyet kan se.

Før det var det bare å bygge. Trengte grunneieren penger, ble det fristende å selge en hyttetomt.

Tormod Knutsen

– Var det noen busker der som skygget for utsikten så var det bare å hogge de ned, forteller Knutsen.

Først i 1965 kom det en lov som regulerte bygging i slike områder. Samtidig kom en midlertidig strandplanlov.

LES OGSÅ: Toril satt i Bygningsrådet: – Skutt på da vi kom for nær land

Presset inn hytter

Tormod Knutsen (74) var teknisk sjef i Brunlanes kommune fra 1985 til kommunesammenslåingen i 1988. Deretter oppmålingssjef et år i den nye storkommunen før han også fikk ansvar for byggesaksavdelingen. I 1995 ble han plankoordinator.

I årene før han selv ble teknisk sjef i Brunlanes, ble det ofte gitt dispensasjoner fra bygging i strandsonen, og det ble gjort reguleringer som åpnet for nedbygging av større områder.

– Lovene ga hjemmel for å lage disposisjonsplaner. Det laget de i Brunlanes, sier Knutsen.

Fra 60-tallet og fram til slutten av 80-tallet skjedde dette som oftest gjennom såkalte hyttedisposisjonsplaner eller hyttereguleringsplaner.

Østlands-Posten har gjennomgått i underkant av 40 slike planer for Brunlanes i forbindelse med arbeidet med artikkelserien. Hyttedisposisjonsplanene besto som oftest av et enkelt kart, noen av dem hadde også planbestemmelser, som for eksempel sa noe om sanitærløsninger, levegger eller om det var tillatt å fjerne vegetasjon.

Reguleringsplanen for Lerungsand i Tvedalen fra 1985 åpnet oppføring av 12 hytter innenfor planområdet. Planen ble lagt ut for ettersyn og kunngjort i avisa. ØP er ikke kjent med at det kom innvendinger mot planen, men Fylkeslandbruksstyret anbefalte planen.

I dag ligger 25 hytter i det samme området, flesteparten innenfor 100-metersbeltet.

Godt plassert i terrenget

Det skal tidlig ha vært politisk stemning for å få skikk på dette med hyttebygging. Tormod sier at enkelte grunneiere var tidlig ute for å presse mest mulig hytter inn på sin eiendom. Dermed ble naboeiendommene friareal for hyttene som allerede var etablert.

– Én hyttetomt per fem dekar utmark var et mål den gangen. Det ble laget hyttedisposisjonsplaner der hyttene ble plassert slik at de ikke stakk seg ut i terrenget, litt bak det beste utsiktspunktet på tomta. Den varmekjære edelløvskogen mellom kollene ble bevart. Det var heldigvis politisk flertall for slike planer i områder der det var interesse for utbygging, for det meste av Brunlaneskysten egentlig, påpeker han.

Da snakkes det om planer med hytter godt plassert i terrenget. Estetisk og miljømessig gjennomtenkt. På papiret. Planer og virkelighet ble imidlertid forstyrret av dispensasjoner:

– Det var situasjonen mellom 1970 og fram til jeg begynte i 1985, oppsummerer han.

Visste det ikke ble vedtatt

I rollen som teknisk sjef i Brunlanes møtte Tormod stadig spørsmål om tilbygg, rivning og gjenoppbygging av hytter.

– Skulle man gjøre noe ønsket kommunen at alt ble samlet i en bygning. Helst ikke på det beste punktet på tomta, det beste punktet burde være uteoppholdsareal, forteller han.

Det var nok tendenser til å gi dispensasjoner den gangen også.

– En ting er å ha lover og regler, noe annet er å ha politikere som er flinke til å dispensere av mer eller mindre gode grunner, kommer det tørt fra den tidligere tekniske sjefen.

Administrasjonen skrev saker, men fryktet at forslagene ikke gikk gjennom.

– Vi hadde vel en mistanke og fikk vel erfart etter hvert at politikere ofte ville dispensere, selv om det var i strid med lover og regler. Dette er nok bare blitt verre med årene, forteller mannen som i dag er pensjonist og uavhengig kommunepolitiker i Larvik.

LES OGSÅ: Loven kom i 1965, men nedbyggingen av strandsonen skjer fortsatt

Bygningsrådets makt

På sytti- og åttitallet ga politikerne dispensasjoner over en lav sko, også i strandsonen.

– Det er vel og bra å være positiv, men de var fort gjort å bli litt vel positiv. Det gjelder nok ikke spesielt i Brunlanes eller andre kommuner rundt her, men i alle hyttekommuner i landet, mener Knutsen.

Han forteller om bindinger som i dag nok ikke ville bli akseptert, men som kanskje likevel eksisterer.

– Man vil jo gjerne være hyggelig mot venner og bekjente, uten at det direkte er korrupsjon. Bygningsrådene var maktposisjon og en mulighet til å påvirke utvikling, utdyper Knutsen.

LES OGSÅ: Toril satt i bygningsrådet: – Vi ble skutt på da vi kom for nær land

Lensmann og ei husmor

Fra gammelt av var bygningsrådene viktige maktposisjoner og det var ikke unaturlig at prominente personer var medlemmer. Men også her kan man finne ting man i dag ser på som underligheter.

– Lenge før jeg begynte var det jo sånn at man skulle ha med lensmann og distriktslegen, og ei husmor. Hun hadde en rolle fordi bygningsrådet var involvert i de enkelte hustegninger den gang. Husmora skulle mene noe om kjøkkenets plassering og utforming. Ellers var det øvrigheten som satt i bygningsrådene, humrer Knutsen.

– Kan ikke si de ikke vet

– Jobben min var å si hva som var lover og regler og hva som var min faglige vurdering. Det er ikke alltid man blir populær av slikt, og kunnskapen blant politikerne i bygningsrådene var nok variabel. Det var også viljen til å ta hensyn til lover og regler.

Han forteller at han har hatt flere ledere i bygningsråd som har vært ærlige på at de ikke har kunnskap. Og om politisk ideologi, eller private bindinger, som overstyrer noe behandling.

– Det er trist for fakta og kunnskap når fakta strider mot det man ideologisk, eller av annen grunn, gjerne vil vedta politisk, kommer det tørt fra den tidligere tekniske sjefen.

Når det kommer nytt lovverk eller man starter en ny politisk periode er det opplæring av de folkevalgte. Da går man gjennom hva som der og da er gjeldende bestemmelser.

– Så politikere kan ikke si de ikke vet. Mange har vært med i flere perioder og fått repetisjon gang på gang.

I en større kommune er det ikke så synlig bånd mellom søkere og politikere. Men Knutsen tror de fremdeles finnes rundt i landet.

– Grunneier-, entreprenør- og utbyggervennlige har flertallet vært i alle ledd i det politiske miljøet, oppsummerer han.