Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Er dette absurd teater? Sommerens forviklingskomedie?
Selvsagt er det miljøkriminalitet å sprenge. Denne kommentaren er ikke en støtte til hyttebygger og arkitekt – men snarere et angrep på regionens største miljøforbrytere: Rådmann Norum og varaordfører Width. De har virkelig frekkhetens nådegave, når de (helt berettiget) rykker ut mot et tross alt beskjedent byggeprosjekt.
Norum, Width og Tjømes øvrige politikere/pamper står nemlig bak sprengning av anslagsvis 4.500 kubikkmeter svaberg på Verdens Ende. Denne alvorlige miljøkriminaliteten ble begått i arbeidet med å jåle opp Færder Nasjonalpark.
I en annen del av samme prosjekt, hogde kommunen våren 2015 ned 18 hule trær. Samfunnet utenfor Tjømes rådhus har de siste årene fått øynene opp for behovet for å verne hule trær. Vern av hule trær er spesielt nevnt i den nye Naturmangfoldsloven som trådte i kraft i 2009. Et forhold Tjømes politikere enten ikke kjenner til, eller velger å overse.
Jeg har så langt lidd meg gjennom to nasjonalparkåpninger, hørt den ene festtalen etter den andre, fra mer enn én dronning. Ordene «natur» og «miljø» er blitt nevnt én gang, og ikke av rådmann Norum. Det skjedde under seansen i 2013, da Inga Marte Thorkildsen minnet oss om at poenget med en nasjonalpark er å verne det biologiske mangfold. Noe jeg i min naivitet trodde var selvsagt. De øvrige pampene snakket om næringsutvikling.
Det startet altså både pinlig og dårlig: Tjøme prosjekterte sitt nasjonalparksenter på tomta der restauranten lå. På toppen av et svaberg og med fantastisk utsikt. Greit nok. Men hva skulle vi egentlig med enda en ny vei opp til «senter(et) der naturen og vern av den er hovedelementet» – slik Tjømes næringssjef Mie H. Jørgensen så pregnant uttrykte det i Tønsbergs Blad i september 2014? Det gikk tross alt to veier opp dit allerede – og den nye traseen krevde at kommunens folk sprengte bort 3500 kubikkmeter uerstattelig svaberg – hvilket de gjorde.
Og når de først var i farta – hvorfor ikke sprenge ned mot sjøen også – og bygge enda et servicebygg der nede? Som tenkt, så gjort.
Selvsagt så politikerne et behov. Og fulgte opp med vandalisme. Akkurat slik vi kan forestille oss at hytteeier Hermine Midelfart og arkitekt Rune Breili har sett et behov for å sprenge – og fulgt opp. De tenker helt likt. Problemet er at Norum og hennes kolleger tenker mye, mye større. Og kan gi seg selv både tillatelse og tilgivelse, når de med jevne mellomrom føler at de har behov for å begå miljøkriminalitet.
Våren 2015, midt i småfuglenes ruging, fulgte Tjøme kommune opp sitt miljøengasjement med å hogge ned 18 av Verdens Endes største trær – hvorav flere var gamle og hule. Av «sikkerhetsmessige grunner», sa kommunens miljøvernsjef, Bjørn Bjerke Larsen, da jeg ringte ham for å få en forklaring. Natur er tydeligvis farlige greier. Bjerke Larsen understreker at trærne, selv om de sto tett opptil, tross alt sto utenfor den imaginære linja som symboliserer nasjonalparkens grense. Og dermed er vandalisme altså lov? Opprydningen får oss uansett til å undres om Tjøme kommune har fått pyntesyken, og forveksler ordet «nasjonalpark» med «slottspark». Eller «næringspark»?
Natur er altså farlig – trær kan ramle over ende – og kommunen må tilrettelegge. I så fall ikke for biologisk mangfold. Gamle og spesielt hule trær er svært viktige for økosystemet. Og trærne vi her snakker om var altså blant de største og eldste helt sør på Tjøme. Det hekker fugler i hullene, kanskje til og med ugler. Det lever sjeldne insekter inni dem. (Hadde Norum lest TB, hadde hun kanskje lagt merke til historien om den sjeldne billen som mot alle odds har overlevd i de hule trærne på Tønsbergs kirkegård). Dessverre blir det færre hule trær, og dermed færre slike dyr. Naturen forsvinner.
Man skulle tro at en kommune som er vert for en nasjonalpark, var seg sitt ansvar bevisst. Tjømes politikere liker ellers å sole seg i sin miljøvennlige glans. Så langt har imidlertid opprettelsen av næringssjefens drøm – et senter der naturen og vern av den er et hovedelement – ført til mer ødeleggelse enn vern. Den nye veien til nasjonalparksenteret er sikkert «tidsriktig», som hun uttrykte det, og trærne kunne i teorien sikkert vært farlige – omtrent som all annen natur. Likevel styrkes vår mistanke om at Tjømes ledelse dypest sett er mer opptatt av nasjonalparkens eventuelle økonomiske ringvirkninger – turisme – enn det vi i vår ovenfor nevnte naivitet trodde var parkens mål: Naturen og vern av den ...
Erik Tunstad