Hun reiste ut for å hjelpe

Isabelle Victoria Borgenvik vil hjelpe mennesker i nød. Derfor pakket hun noen ting, reiste til Hellas og brukte sin ferske sykepleierkunnksaper som best hun kunne. Det har endret henne for livet.

Isabelle Victoria Borgenvik vil hjelpe mennesker i nød. Derfor pakket hun noen ting, reiste til Hellas og brukte sin ferske sykepleierkunnksaper som best hun kunne. Det har endret henne for livet. Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

Isabelle Victoria Borgenvik (29) dro fra Tjøme til Hellas for å ta imot flyktningene som kommer i overlessede båter. Her kan du se flere bilder fra reisen hennes.

DEL

Siden Isabelle begynte som sykepleier, har hun hatt tre ferier.

De feriene har hun brukt på å hjelpe flyktningene på Chios.

Det har vært mange sterke opplevelser.

Under kan du se Isabelles private bilder fra flyktningkrisen.

– Tøft for meg, verre for dem

En av de første opplevelsene var at en liten gutt på tre år var død da de fikk han i land fra båten.

Hun og de andre, frivillige fra hele verden som har reist dit på eget initiativ, fikk være med å begrave den lille gutten.

I en grav på en kirkegård i et fremmed land ble han liggende alene. Familien måtte videre. I sanden rundt sto gravene klare for andre som kom til å dø.

– Det som slår meg, er hvordan vi kan behandle mennesker slik. De behandles som dyr. I dag er de i leire der håpløsheten er knugende. Å si «hvorfor hjelper du ikke våre egne», holder ikke for meg. Jeg vil hjelpe dem også. Det ene utelukker ikke det andre. Men alt dette skjer rett foran øynene på oss, uten at vi gjør noe. Vi gjør ikke nok! Hvor er alle sammen, spør hun, og er dypt rystet.

– Jeg kan aldri gi meg, sier hun videre. Til det er nøden for stor. Og ett menneske kan gjøre en  forskjell.

Det erfarte hun etter flere turer, når sjokket hadde fått lagt seg litt.

Kjenner på takknemlighet her hjemme igjen

Vel hjemme på Tjøme igjen, kjenner hun nå at hun kan slappe av, og kjenne på at hun har rett til et godt liv, selv om så mange andre ikke har det så bra som henne.

Jeg jobber på sykehjemmet på Tjøme, og føler en takknemlighet for at jeg kan gjøre livet bedre for noen. Bre et teppe over dem hvis de fryser, gi mat hvis noen er sultne

– Da jeg kom hjem første gangen, bare gråt jeg. Jeg gråt og gråt. Men nå har jeg klart å distansere meg litt, sier hun.

Hvis du ikke klarer det, er det vanskelig å være hjelpearbeider.

– Du overlever ved å gjøre det du kan. Så går du videre til neste person som trenger hjelp, sier hun, men legger til at det er umulig å ikke bli preget. Mens hun var i Hellas, ba hun om å få sendt bilder av datteren som sov i senga si, for å bli minnet om at livet er slik for oss. Vi har en varm seng, vi har tak over hodet og vi fryser ikke. Datteren hennes var trygg. Det var sterkt å se.

Vil lette litt på håpløsheten i flyktningleiren

Så skulle man ønske at situasjonen var bedre nå.  At kaoset har lagt seg.

Men slik oppfatter ikke Isabelle situasjonen.

Hun kom hjem fra sin tredje tur nå nylig. Hun har besøkt flyktningleiren, og ser hvordan systemet virker. Eller at det ikke virker.

– Etter andre verdenskrig sa alle at det ikke skal skje igjen. Så er det nettopp det som skjer nå, mener hun.

– Her er det menneskerettigheter som blir brutt, hver dag.

Perspektivet har endret seg på livet. Ung og uerfaren sto hun på stranda med den lille medisinbagen sin og tok imot hardt skadde og traumatiserte mennesker.

– Hvordan skal jeg klare å forholde meg til livet hjemme, der vi har alt, tenkte jeg da jeg var i Hellas, forteller hun.

– Men så ble det ikke slik. Etter den første turen, ble det mye gråt. Men du må klare å leve her. Jeg jobber på sykehjemmet på Tjøme, og føler en takknemlighet for at jeg kan gjøre livet bedre for noen. Bre et teppe over dem hvis de fryser, gi mat hvis noen er sultne. Det er godt, sier hun.

Dessuten har hun fått se at det finnes mange gode mennesker i verden. Frivillige, som reiser på eget initiativ og for egne penger.

Evig takknemlig for hjelpen fra Lindhøy skole

Og så er det ungene på Lindhøy skole, som har samlet inn hele 48.000 kroner, som de overrakte organisasjonen Dråpen i havet for bare noen uker siden.

De går rett til dem som trenger det. Dråpen i havet bruker mye av pengene på å gjøre hverdagen til barna lettere, de leker med dem, de prøver å la barn være barn.

Det er ikke lett, med bevæpnede vakter, fascister som kaster brannbomber inn i teltleirene, eller kinaputter. Smellene minner barna om det de har opplevd og skremmer dem. Men hun kan ikke være der hele tiden.

Imens gjør hun det hun kan her hjemme. Engasjerer seg i Inkluderingsrådet og startet språkgruppe. Hun samler inn klær, noe skal gå til flyktningene, men det skal gå til dem som trenger det, uansett nasjonalitet.

– Uansett hvilken organisasjon det er. Gi din støtte, engasjer dere, sier hun, og oppfordrer også med det samme å gå inn på Facebook-sidene til Dråpen i havet. 

Der finner du blant annet link til nettbutikken og hjemmesidene deres. Der finner du blant annet gaver med mening. Kjøper du en teddybamse, kommer den rett fram til et barn i en flyktningleir. En idé til den som har alt?

Artikkeltags