– Ord blir fattige. Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så respons. Man trodde at man bare hadde familien rundt seg, men man har så mange flere. Det sitter langt inne å be om hjelp, vi er sånn i min familie. Vi vil heller vil hjelpe andre enn å be om hjelp. Men når man virkelig trenger det, da viser det seg at folk er der.
Tina Jakobsen Einarsen forteller om tiden etter at søsteren døde. Søsteren Silje Einarsen (41) fikk et illebefinnende og døde. Obduksjonsrapporten er ikke klar ennå, men mye tyder på hjertestans.
I løpet av natten ble alt snudd på hodet.
Det er to måneder siden nå, og Silje er gravlagt på Hedrum kirkegård. Men noe av det viktigste gjenstår. En gravstein.
LES OGSÅ: Vet aldri når han må på jobb: Theo (24) har sett død, fortvilelse og store ødeleggelser på nært hold
For ettertiden
Det er mange ord som vil ut, men det er vanskelig å forklare. Tiden etter at søsteren døde har vært preget av praktiske oppgaver, oppgaver som er helt nye for Tina.
Det er mye følelser også, selv om det ikke er tid til å kjenne ordentlig etter. Hva nå, hvordan blir livet uten søsteren? De hadde så mange planer, men rakk ikke sette dem ut i livet. De tenkte at de hadde god tid.
Nå er det for sent, og det er en lærdom Tina tar med seg videre. Først må de praktiske tingene på plass.
– Hvordan er det å finne gravstein til sin egen søster?
– Det er veldig spesielt. Det er så endelig, det som blir stående. Og det minner meg på at det er virkeligheten – hun er borte. Jeg er veldig takknemlig for at jeg får bidra. Vi var veldig nær hverandre, så det betyr mye. Det er sårt, men fint også.
Tina, lillesøster til Silje.
Den lille familien har tatt seg av alt det praktiske. Men så ønsket de seg en helt spesiell gravstein. Ikke noe oppsiktsvekkende eller dyrt, men en enkel, svart, blank stein med stjerner og plass til gravlykt.
Tina viser meg bildet og sier at den er veldig slik Silje var. Familien har lett blant mange andre steiner, men det er denne de falt for.
Med tungt hjerte og en liten klump i magen opprettet Tina en Spleis, altså en digital innsamlingsaksjon, for de 27.000 kronene som steinen koster var for mye for de etterlatte.
LES OGSÅ: Lars (30) fortalte ingen om problemene han slet med. Det kostet ham nesten livet
Rørt over støtten
Dagen etter at spleisen ble opprettet, sjekket Tina status.
I løpet av et døgn hadde det kommet inn et sted mellom 10.000 og 15.000 kroner. I skrivende stund er beløpet oppe i 20.500 kroner. Tina synes støtten er rørende. Både kjente og ukjente har gitt.
– Det tar en stor tyngde av skuldrene våre. Tanken på at dette kanskje kan ordne seg, gir oss på en måte en glede i sorgen. Det er fantastisk, ja rett og slett magisk, at så mange har gitt. Det letter når det er så mye praktisk som vi etterlatte skal ordne, sier Tina, som forteller at det plutselige dødsfallet har gjort at hun har fått et annet syn på livet. Og på døden, og familien, og alle de små, enkle tingene i hverdagen som til sammen blir et liv.
– Fordi hun ikke hadde bil, var det alltid jeg som hentet henne. Og bestandig var hun like treig. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har irritert meg over det. Nå skjønner jeg at det ikke spilte noen rolle. Jeg vil bare at hun skal stå i den døra igjen, sier Tina.
LES OGSÅ: Kevins aller siste kamp: – Mange som er preget nå
Hjemmekjær
Tina forteller at det ikke har gått helt opp for henne at søsteren er død. Selv om begravelsen har vært, har det vært andre ting å ta seg av, som å tømme leiligheten i Frankendalsveien. Det har vært tungt å dra dit, det føles jo som at Silje bare er i leiligheten, ikke at hun er død.
Midt oppi det hele har hun en rar følelse.
– Jeg vet at hun er her. Jeg, som ikke tror på sånt, jeg føler det likevel, sier hun, og forklarer.
For Silje likte å ha det koselig hjemme. Hun hadde stearinlysene tent, og alle var velkommen dit. Hun likte barn og dyr, og hadde så stor omsorg for andre at hun selv kunne gå i glemmeboken noen ganger.
– Jeg har alltid syntes at hun har hatt det så fint hjemme i forhold til hos meg. Og nå har jeg det plutselig sånn, jeg som egentlig ikke har roen til å være hjemme, at jeg kan tenne stearinlys og klare å være i mitt eget selskap. Vi var veldig forskjellige, men veldig like. Hun ville ikke være en byrde for noen, og slik er jeg også. Slik er vår familie, rett og slett. Å opprette den spleisen var utenfor komfortsonen, sier hun, og innrømmer lett at det å møte Østlands-Posten også er langt utenfor hva hun egentlig føler seg vel med.
LES OGSÅ: Fikk åtte år på overtid. Så ringte telefonen: – Jeg er ikke redd lenger
Vond og god lærdom
Men da ØP tok kontakt, kunne det jo hende at det var noen flere som ønsket å bidra? Det er fint at flere får høre om Silje og hva hun betydde. Og hva Tina, som lillesøster, har lært av dette.
Som hvor utrolig mye det betyr at folk stiller opp når det har skjedd noe. Venninnen hun var hos da hun fikk beskjeden, men også andre, utenom den innerste kretsen. Tina forteller om telefoner, og om folk som kom på døra. Noen la igjen godteri på trappa hennes så hun kunne kose seg til kvelden. Noen venninner kom i begravelsen, bare for å støtte henne.
Det betyr mer enn hun hadde trodd.
– Det høres jo helt merkelig ut, men jeg tenker at dette skjer for en grunn. Ikke at Silje døde, men jeg må tenke på hva jeg kan få ut av dette som er positivt. Kanskje er meningen med dette at familien skal komme nærmere hverandre? Jeg har lært at jeg må leve her og nå. Hvis det er noe jeg har lyst til, må jeg gjøre det nå! Ikke utsette det. Jeg kommer til å besøke familien mye mer framover. Jeg ser også hvor mange som bryr seg om Silje, og om oss. Det er fint.