Stamhusbesitter Nicolaus Wedel Jarlsberg på Jarlsberg Hovedgård sørger for at de – litt motvillig – lar seg lede fra båten og inn i en henger som venter på land ved Arås brygge.

Sauene er fraktet fra øyene Tørfest og Lindholmen.

– Nå er neste stopp slakteriet, medgir Wedel Jarlsberg, mens han får de siste sauene av rasen gammelnorsk spælsau på plass i hengeren.


Stor jobb

Veien til slaktebenken kan nok oppfattes som en litt for brutal takk for arbeidet de firbente har gjort i sommermånedene, da de har gresset og sørget for at kulturlandskapet på øyene ikke gror igjen. De utgjør en fantastisk dugnadsgjeng. Det kan Wedel Jarlsberg skrive under på.

Jarlsberg hovedgård, som eier flere av øyene innenfor det som defineres som Færders Utvalgte Kulturlandskap (UKL), har 61 sauer på beite i år. Det er bare værlammene som nå er hentet hjem, 13 i tallet.

Det samlede tallet på beitedyr på øyene er imidlertid langt høyere. Til sammen har rundt 400 sauer, 60 ammekuer og 15 kystgeiter beitet på 20 øyer i kulturlandskapet i Færder denne sommeren, ifølge en oversikt fra Statsforvalteren.

Beitingen har holdt seg stabil i mange år nå. Dyrene kommer fra tre gårdsbruk på øyene og fire dyreholdere på land. Blant de siste er Jarlsberg Hovedgård.

– Vi har samarbeidet med flere andre dyreholdere om sommerbeitet i stort sett alle år etter at vårt eget sauefjøs brant i 1967. Etter denne brannen sluttet nemlig min farfar å kjøre egne dyr ut i skjærgården. Selv har jeg vært en slags gjeter de siste tiårene. Det vil si at jeg har hjulpet til med ettersyn og båttransport for noen av dyrene som andre dyreeiere har på øyene våre. Men da en av disse ønsket å trappe ned i fjor høst, kjøpte jeg 30 dyr av ham, sier Wedel Jarlsberg. Slik har han begynt å bygge sin egen flokk.

Dyr og mennesker

Både fagsjef Hilde Marianne Lien ved statsforvalterens landbruksavdeling og landbruksrådgiver Lars Bøen-Johnsen i Færder kommune understreker hvor viktig beitedyrene er blitt for å ta vare på kulturlandskapet på øyene. De gjør som Wedel Jarlsberg, fremhever dugnadsånden, men ikke bare den som dyrene står for.

– Ja visst gjør dyrene en stor innsats når de sørger for at øyene ikke gror igjen. Samtidig følger dyreeierne opp med det pålagte tilsynet hver uke. I tillegg må de ofte flytte dyrene mellom de mange øyene. Her gjør både dyr og mennesker dugnadsarbeid av beste kvalitet, er dommen fra fylke og kommune.

– Hold hunden i bånd

Samspillet mellom beitedyr og båtfolk som besøker øyene kan derimot være en utfordring, spesielt når båtfolket har med seg hund.

Tidligere har det vært noen stygge sammenstøt mellom beitedyr og hunder på øyene, men det er ikke rapportert om hundeangrep i år.

Likevel gjentar Lien og Bøen-Johnsen tidligere oppfordringer til båtfolket om å holde hundene sine i bånd når de går i land på øyene. Wedel Jarlsberg støtter selvfølgelig oppfordringen. Han er godt kjent med problemet.

Gliser hver gang

På Arås har sauene tatt plass i hengeren. Tilbake i båten står Wedel Jarlsberg i sauemøkk, møkka ligger som en størknet suppe under føttene hans.

Her må det snarest vaskes, men det går heldigvis greit i en moderne aluminiumsbåt som er egnet for slik transport – med sine store spygatter som møkka kan renne ut gjennom. Da var det verre for farfaren hans!

– En høst da jeg landet på Knarberg med båten full av sauer, sto det en eldre kar på brygga og så på. Da han skjønte at jeg var Wedel Jarlsberg, fortalte han at han husket min farfar. «Han kom inn her med snekka full av sauer, og fy f … som den snekka var full av drit», sa mannen. Jeg må glise hver gang jeg vasker båten min etter sauetransporten, for da dukker denne historien opp. Der hadde nok farfar en formidabel jobb sammenlignet med møkkajobben jeg må ta meg av, slutter Wedel Jarlsberg.