Du har kunnet lese om Stine-Marie Schmedling de siste dagene på nett, der hun har snakket om livet generelt og å hente juletre spesielt uten å ha bil.  Hun er samfunnsviter, aktiv i Miljøpartiet de Grønne og Grønt Kvinnenettverk og spesielt opptatt av klima, menneskeverd og livskvalitet. Dessuten gift , har to barn i barnehagealder og bor på Nøtterøy. For noen år siden fikk hun en julegave hun har satt spesielt pris på siden. Den har hun skrevet om på sin egen blogg, og du kan også lese om den her:

Brevet i konvolutten

"Jula 2013 lå det en konvolutt under treet med mitt navn på. I konvolutten lå det et ark. Her er teksten som sto på arket:

"En sparkstøttings historie — fortalt julen 2013

En gang lenge etter krigen tok Sture og Petra *)alvorlig sats og kjøpte en sparkstøtting hos isenkremmeren i Elverum. De sparket og støtte i bortimot 25 år, men til slutt knakk sparken sammen av slit og elde.

De brøt av trevirket og brente det i ovnen, men jernet var vanskelig å bli kvitt, og en sein kveld i 1971 sneik Sture seg bort til Nybrua og heiv skrapet i elva, og borte ble det — trodde han.

Men da isen brøt og tinte utpå ettervinteren, var det en skjeggete lærerskoleelev som så at det stakk noe langt og svart opp av isen på veien mot gjestgiveriet der han hadde hybel. Han halte og dro i jernet, men fikk det ikke løs. Noen dager etter tok han tak igjen, men det satt like fast. Tredje gangen tok han seg skikkelig på tak, kvesste broddene under beksømmen og dro så det svartnet — og da slapp taket. Det han dro på land var meiene til sparken som Petra og Sture hadde kjøpt og slitt ned — rustne og med morkne trefliser mellom knasende sprø rester av skruer.

Lærerskoleeleven dro jernet opp til skolen, klipte av skruer og fliser, pusset og slipte vekk rust og fant til slutt at det var lugomt brukbart. Så snekret han stendere, drag, setesprosser og håndtak, smidde nye beslag og bygde en ny sparkstøtting. Den malte han rød og svart og brukte den mellom gjestgiveriet og skolen til snøen tinte.

Siden ble sparken fraktet — med svoger Castors Volvo Piruett - til Borggata i Oslo der lærerskoleeleven, som nå var blitt lærer, hadde giftet seg med fagre Anne. Senere kom både sparken og paret til Sofienberggata der Anne og Trond fikk to barn, men siden føret var dårlig for fremkomst på meier ble sparken satt i kjelleren.

Etter noen år flyttet familien til Furuset, der føret skulle være mer laglig for fotfolk, men sparken ble likevel parkert i en bod.

Først etter enogførti år var det noen i slekta som hadde bosatt seg slik at det var høvelig føre og som var huga til C02-fri sparking, så mot jul i 2013 ble kjøretøyet tatt fram, vasket, forsynt med et høvelig bumerke og påsatt pakkelapp med adresse Nøtterø.

Så får vi da håpe at den endelig kan komme til nytte igjen. . .

* ) Hvem f... er det ?"

 

Rød racer-spark

Ute i bakgården sto verdens fineste røde racer-spark. Gaven er fin på så mange måter. For det første er historien snirklete og morsomt skrevet. Og sparken er jo et håndverk! Det både gjenbruk og reparasjon av noe som fungerer. Gaven kan dessuten minne oss om hva vi egentlig vil med jula.

Jeg hører mange si at de ikke er så glad i jul fordi det er masse stress og alt bare for en forbruksfest de egentlig ikke er så glade i. Selv elsker jeg jul samtidig som jeg er opptatt av klima og redusert forbruk. De gode nyhetene er at man kan velge hvordan man vil feire jul selv.

Jeg forventer ikke at alle julegaver skal være like vakre og omfattende som sparkstøttingen. Men vi kan spørre oss selv, hvor mange av julegavene vi har fått eller gitt husker vi eller har vi et forhold til? Kan vi begrense det litt og kanskje gi litt færre gaver med litt mer mening?

Kalenderne går av hengslene

Jeg hører også en del om pakkekalendere som går av hengslene. Mine unger får hvert år en pakkekalender som til sammen utgjør en ting som vi bygger sammen i løpet av desember. Første året var det puslespill med 24 brikker. Vi har også bygget sammen en liten lego-pakke med et par klosser om dagen, vi har bygget en solcelledrevet robot og i år er det briotog. En skinne og en liten bit om dagen. I stedet for at kalenderen er 24 biter med ræl, blir kalenderen til sammen en ting som vi fortsatt bruker som stort sett koster under 200 kroner tilsammen. Og som kan arves bort til andre barn når vi er ferdige med den. Alt kan skaffes brukt.

Jeg tror ungene har en minst like magisk jul med litt færre gaver til jul og ingen unger tenker på om den er nytt eller brukt!

Jeg kjøper noen gaver til de voksne, hvis det er noe passer helt spesielt til akkurat den personen, eller så går det i oppmerksomheter, opplevelser, hjemmelagde godter og den slags.

Barn i boden

Den gaven jeg aldri glemmer - når jeg fikk den og hvem jeg fikk den av - er sparken.

Hver eneste gang det er sparkføre på Nøtterøy løper jeg ut i boden som et lite barn. Jeg sparker til jobb og barnehage og til butikken. Eller bare en tur opp og ned bakken og alle jeg møter får mer eller mindre frivillig høre hvor sparken kommer fra.

Vi går nå inn i den uka hvor det handles mest. Det kjøpes og kastes, og dette er uka vi mister fatninga. I år (igjen) ønsker jeg meg at vi gir hverandre gaver vi faktisk ønsker oss, faktisk trenger og at vi prøver å gi brukt når det går, og i alle fall ikke vandrer hvileløst rundt og leter etter noe å bruke penger på for å bruke like mye på alle.