Ta vare på gåsa. I Æsops fabel hører vi om kona og mannen som hadde en gås som hver dag la et gullegg, og ga dem et godt liv. En dag ble de utålmodige og bestemte seg for å få tak i alle eggene med en gang. Gåsa ble sprettet, og ingen egg ble funnet. Rikdommen var borte.
På Tjøme legges det hvert år et gullegg som gir oss mye rikdom. Snart varmer sola igjen, og titusenvis av gjester setter kursen hit. Næringslivet blomstrer, nye arenaer for kultur og aktiviteter utvikles. Dette gir arbeidsplasser, butikker hele året og god kommuneøkonomi. Noe som igjen tiltrekker seg nye beboere. Dette er Tjømes gullegg, og vil bli klekket så lenge vi tar vare på gullgåsa.
Naboene fortviler etter skandaleutbyggingen, og føler seg ikke lenger velkomne på friområdet. Eierne mener de er misunnelige
Hjertene banker for vår natur
Nå har snøen lagt en myk dyne over svabergene, men fotavtrykkene røper at stiene fortsatt er i bruk. Etter noen år på øya vet man hvem som representerer de ulike politiske partiene. Når jeg møter disse ute på tur, er jeg sikker på at de har en ting felles, hjertene deres banker for vår natur. Men naturen eies verken av politikere, fastboende eller gjester, vi har den kun til låns, og vi må forvalte den klokere.
2017 var vel det vi kan kalle et annus horribilis for Tjøme når det gjelder denne oppgaven. Den første høststormen slo inn allerede i sommer, fulgt opp av endeløse oppslag i media.
Nei, det er ikke bare solskinn på sommerøya, og det er mulig vi har et sørligere temperament her ute. Eller kanskje er det det samme engasjementet som man har glede av i alle dugnadsgjengene. Nå er det snart slutt på avisoppslagene om små og store sjøslag i Tjøme politikken.
Kan vi snu skuta?
170 år som egen kommune med herredømme over 475 øyer og holmer er over. Bildene av våre beste kvinner og menn som valgte å ta i et tak for sin hjemkommune blir plukket ned fra veggene i kommunehuset.
Er det byggesaken som skal stå igjen som et grunnstøtt skipsvrak i vår kollektive hukommelse, eller kan vi igjen snu skuta?
Når jeg en sommerkveld står på Treidenebrygga og ser ut over Goneskjæra, dukker det ofte opp en linje fra Erik Byes «Hildringstimen» - «Skaperen med ødselhet har drysset håndfull holmer som nå bader i karat».
Når man midt mellom disse blankskurte holmene og inngangsporten til nasjonalparken har kunnet bygge de nå så omtalte bygningene på Mostranda, blir det uro. Det er ikke valget mellom funkis eller skipperhus som er spørsmålet, det er mer en subjektiv smakssak. Men når det bygges slik at det går ut over naturlandskapet, og gleden av å bruke det, kan vi ikke være avhengig av ildsjeler, varslere eller lokale nettsider.
Ikke spreng flere svaberg
Engasjement er et av kjennetegnene hos øyefolket jeg har lært å kjenne og blitt glad i. Men det er for sårbart at vår natur skal ivaretas på denne måten. Når vår naturarv kommer i spill, må våre politikere agere slik at ikke nok et svaberg blir sprengt. En refleks som burde
ha slått inn da man valgte å fjerne 3.500 kubikkmeter uerstattelig svaberg, da nasjonalparksenteret måtte ha en tredje vei opp til senteret.
Miljøhyklerne på Tjøme
Ikke kjemp mot naturlovene, lag en egen naturlov. Vi ser stadig politikere på befaring på en platting eller ved en ny bod. Neste år skulle jeg ønske å se Roar Jonstang og alle våre ledende politikere på toppen av et berg, skuende utover øyene og med en klar visjon lysende i horisonten. En visjon også for kommende generasjoner. Nedfell en egen naturlov for Færder, der man uavhengig av partifarge bestemmer hvordan man skal forvalte naturen de neste hundre år.
Dette sammen med klare verdier for hvordan alle involverte skal opptre for å nærme seg visjonen. Nå fester snart sola grepet om Færder-øyene igjen, og glemt er snøen som falt i fjor, og nye politikere og ansatte kan igjen bli litt for harde på gassen.
Bruk anledningen
Færder har nå fått utdelt blanke ark. Bruk anledningen til å bestig et utsiktspunkt, og tenk de store tankene sammen. Ikke la kursen bli staket ut på nytt hvert fjerde år, men meisle ut en visjon som ivaretar gullet vårt. Kast jakkene og tenk stort på vegne av vår storslåtte natur. I beste fall vil du oppleve at neste gang du forteller at du kommer fra disse øyene, ikke bare får høre hvor vakkert det er, men også får skryt for hvor flinke dere er til å ta vare på gullet. For er det noe vi trenger i 2018 er det å gjenskape stoltheten med å bo og leve i dette øyriket.
Få visjonen og verdiene opp på veggene på Tinghaug, og inn i ryggradene, slik at vi aldri dreper gullgåsa.