Kommunens språkbruk når kanalområdet skal utvikles minner om eventyret «Keiserens nye klær»

EVENTYR: Paul Grøtvedt reagerer på rådmannens ordbruk når han vil «skape en blågrønn lunge ved sjøen» som «kan bli et ikon for byen på linje brygga og Slottsfjellet».

EVENTYR: Paul Grøtvedt reagerer på rådmannens ordbruk når han vil «skape en blågrønn lunge ved sjøen» som «kan bli et ikon for byen på linje brygga og Slottsfjellet». Foto:

Av

Her sprader keiseren naken rundt i sine usynlige klær, mens alle jubler over deres skjønnhet.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (Tønsbergs Blad) På Tønsberg kommunes hjemmesider er det nylig lagt ut informasjon om at kanalen skal utvikles til et byrom.

Hensikten er å få innbyggerne, næringslivet og andre aktører til å komme med innspill om hvordan kanalområdet best kan utvikles. Det dreier seg om å skape et sammenhengene og sjønært rekreasjonsareal på begge sider av kanalen. «Nå starter vi utviklingen av neste generasjon Tønsberg», skriver kommunalsjef Geir Viksand og fortsetter: «Vi skal skape en blågrønn lunge ved sjøen» som «kan bli et ikon for byen på linje brygga og Slottsfjellet».

For at dette skal bli virkelighet trenger kommunen nå gode innspill fra alle beboere og brukere av byen. At kanalområdet skal utvikles til en blågrønn lunge og et ikonisk byrom, høres helt utrolig ut. Ja, så utrolig at jeg måtte sjekke dateringen på teksten, hvis innhold kunne vært skrevet for 20 år siden, men den var altså datert 29/6 2020. Hvordan i alle dager skal kommunen kunne utvikle et ikonisk og blågrønt byrom langs kanalen når det allerede kryr av stygge høyblokker i sjøkanten, og flere nye er under prosjektering?

Forskjønningen har ikke kommet igang

Kanalområdet på Nøtterøysiden er nærmest en studie i arkitektonisk hærverk, et brutalt uttrykk for den kommunale byutviklingen de siste årene. Det er en feilslått byutvikling som Tønsbergs Blad har skrevet om i årevis, uten at planfolket i kommunen har brydd seg det spøtt, men bare fortsatt å ødelegge kanalområdet med banal og dominerende arkitektur. Nå ser det ut som om den kommunale forvaltningen har kommet på bedre tanker, for ikke å si baktanker. Det sies bare i en bisetning, som berører den egentlige hensikten, nemlig å fortette Tønsberg sentrum med flere høyblokker.

Dette skiftet i utbyggingsfokus, nå med utbygging av byens sentrum, innebærer selvsagt at resten av middelalderbyen blir kjørt på fyllinga. Før fortetningen starter får vi sikkert høre at byens sentrum skal bli et levende og rikt kjerneområde, et urbant ikon med samme kvaliteter som brygga og Slottsfjellet. Denne forskjønningen har ennå ikke kommet i gang, for øyeblikket prøver kommunen å få gehør for å gjøre kanalen til et levende byrom med enestående kvaliteter og muligheter. Men hva skal kommunen gjøre med alle de banale og skjemmende høyblokkene langs kanalen? De er ikke lette å sminke eller usynliggjøre.

En utarming av kanalmiljøet

Kommunens språkbruk når det gjelder å utvikle kanalområdet til et blågrønt ikon minner meg om de to veverne i eventyret «Keiserens nye klær». De klarte å innbille keiseren og hans undersåtter om at det de vevde var usedvanlig vakkert, men egentlig usynlig. Derfor spradet keiseren naken rundt i sine usynlige klær, mens alle jublet over deres skjønnhet. Planleggerne i Tønsberg kommune prøver seg med det samme knepet. Server innbyggerne og brukerne en fager visjon om byrommet ved kanalen og de biter på kroken, men det er bare en visjon, et luftslott som sprekker når man betrakter dagens utrivelige kanalmiljø.

By- og stedsutvikling er noe kommuneadministrasjon og politikere er svært opptatt av. Alt må sees i et utviklingsperspektiv, som om fenomenet utvikling er ladet med positive egenskaper og alltid driver gjennomføringen i retning av fremskritt. Bare en planlegger snakker om utvikling så vitner det om at vedkommende er på parti med fremskrittet, men det er langt fra virkeligheten, som i tilfelle kanalområdet. Det har tvert imot vært en sanering og utarming av kanalmiljøet på Nøtterøysiden. Man snakker høystemt om utvikling, mens det i praksis ender med avvikling.

Den påtenkte utviklingen av Tønsberg sentrum med stor fortetning og mange høyblokker betyr i praksis at resten av middelalderbyen må saneres, i fremskrittets navn. Det blir sikkert skapt et nytt byrom, men uten historisk fortid av interesse. Er det ikke på tide at Tønsberg tenker utvikling på en annen måte, at byen beholder det som bør bevares og sentrumskjernen får arkitektonisk kontinuitet og historisk mening? Kulturarven er ikke særlig godt forvaltet i Tønsberg og den taper terreng hver gang kommunen vil skape nye byrom.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken