Det som skjer langs Kanalen oppleves ikke som byutvikling, men som en form for maktovergrep mot en forsvarsløs befolkning

MULIGHETER: Byhistorien ligger i hovedsak på østsiden, mens Kaldnessiden, nærmest er historieløs, skriver Per Mikkelsen.

MULIGHETER: Byhistorien ligger i hovedsak på østsiden, mens Kaldnessiden, nærmest er historieløs, skriver Per Mikkelsen. Foto:

Av

Kanalen som byrom.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (Tønsbergs Blad) Kanalen fortjener sannelig økt oppmerksomhet. For vann betyr mye i menneskenes liv. Undersøkelser viser at vi ikke noe sted er lykkeligere enn nettopp ved vannet. Man har derfor allerede i utgangspunktet en god sak når man lanserer et prosjekt som har til hensikt å gi flest mulig nærkontakt med Kanalen vår.

Kanalen er stemningsfull bakgrunn for livet på Brygga, en lun arena for roere, padlere, for seilere som vil legge til og all slags motorbåtvirksomhet. I tillegg til dette er Kanalen også intimt knyttet til Tønsbergs opprinnelse, ja, sammen med Slottsfjellet den absolutte forutsetning for at det i det hele tatt ble født en by her en gang. Så kanalen er, om jeg kan bruke et slikt uttrykk, byens fostervann, og bør egentlig defineres som et kulturminne som kunne fortjene respektfulle, historieorienterte omgivelser.

Kanalen som byrom i dag?Umiddelbart en spennende tanke. Hva kan vel konkret ligge i et byrom som har vann som dominerende element? Så langt vi kan lese invitasjonen til arbeidsverkstedet snakker vi om et merkevarebyggingsprosjekt der driveren skal være økt trivsel og attraktivitet ved å tilby god tilgang til vårt stedlige fjordlandskap, enten som fastboende eller besøkende. Kanalen skal, kort sagt, bli et nytt ikon for Tønsberg, ifølge invitasjonen.

Hvordan skal så dette gjøres? Attraktiviteten til en by som Tønsberg kan heves gjennom gode oppholdsarealer ved vannkanten og gjennom god arkitektonisk utforming av bygninger og omgivelser. Brygga er et meget godt eksempel på dette.

Som kommunens påtenkte rekreasjonsareal er det i vår sammenheng naturlig å tenke på en promenade. Den bør gå langs hele kanalløpet på begge sider; være interessant for alle, både barn, ungdom, voksne og eldre, og folk med ulike preferanser. Den bør gjøres bred og sjenerøs, anlagt med hyppige stoppesteder med benker, bord, sykkelparkering og aktiviteter, og med gode atkomstmuligheter langs hele traseen, samt vekt på universell utforming.

Den skal kort sagt være en lavterskel aktivitetsarena for alt fra gode kveldsturer og søndagsutflukter med familien til mer aktivitetsorientert utnyttelse som jogging, og sykling – i et eget felt. I Norges eldste by burde promenaden også fungere som kultursti der man kan finne god og interessevekkende informasjon om vår særdeles lange og spennende historie. Med alt dette på plass vil promenaden få betydning for folkehelse, stedsidentitet og bolyst.

Så langt, så vel, men så var det den besværlige virkeligheten

Det er jo et faktum at Tønsberg i dag beklageligvis er en todelt by med Kanalen som grenselinje.

Blant annet er det slik at byhistorien i hovedsak ligger på østsiden, mens Kaldnessiden, nærmest er historieløs. Av hele det store verftsområde der Kaldnesbyen ligger, er det bare det lille støperiet som kan vitne om at her lå byens største arbeidsplass gjennom store deler av 1900-tallet.

På dette gamle verftsområde finnes heller ikke spor av vilje til å søke arkitektonisk integrasjon med «gamlebyen» på østsiden, og dermed gi Kanalmiljøet i dette område et stedegent uttrykk. Her er bare brautende betong og et dystert drabantbymiljø. Hva gjelder manglende vilje til integrasjon og tilpasning til det eksisterende, gjelder det samme den bredbente utbyggingen på Ørsnes og blokka på Herholdtomta ved kulturhushotellet, ja også hotellet selv.

En lang promenade med rom for byliv på begge sider av kanalløpet vil kunne skape et mer helhetlig byuttrykk, men det vil bli en svært krevende oppgave med så heterogene størrelser som øst- og vestsiden av byen ved kanalen.

Det inviteres i programmet til å lufte sine drømmer og ønsker. For egen del vil jeg legge til frustrasjoner. For jeg kan ikke legge skjul på at jeg føler en viss skam over at nedbygde kanalbredder skal være vårt fotavtrykk for ettertiden her i byen – minst i hundre år.

Det er også grunn til å beklage at prosjektets gode ideer og formål ikke ble lansert 30 år tidligere som del av en kommunal masterplan for hvordan vestsiden av Kanalen skulle utvikles etter Kaldnes Verft som ble nedlagt i 1984.

For å få til en «ikonisk» promenade må all videre nedbygging av sjøfronten stoppes mens det ennå er tid. For bygge på brygge hører ikke hjemme i en samfunns-o g fellesskapsorientert byutvikling. Bryggene er fellesskapsarenaer, og har egentlig alltid vært det. Det er først i våre dager at brygger en masse transformeres til boligtomter. Der er og blir boliger et fremmedelement. Og ingen kommer for å se sjøfronter bebygd med svære blokker – for det er dessverre hyllevare i dagens Norge. Da må promenaden gis prioritet, og andre prosjekter vike når det gjelder arealdisponeringen, og ikke promenaden som må innordne seg byggene den støter på.

Jeg bygger mine ønsker delvis på reaksjoner jeg møter blant folk. Det som skjer langs Kanalen oppleves ikke som byutvikling, men som en form for maktovergrep mot en forsvarsløs befolkning. Det er mye forbannelse over dette der ute. Slik bygger man politikerforakt.

Til syvende og sist tror jeg prosjektets skjebne vil avhenge av hvor mye prestisje kommunen vil og kan legge i det, og hvor store innrømmelser den enkelte utbygger og andre aktører på den kommersielle siden er villige til å gi.

Helt til slutt vil jeg få stille et spørsmål jeg lenge har brent inne med. Det går til utbyggerne som har vært aktive i kanalområdet, og lyder: Ligger det noen merverdi for tønsbergsamfunnet i at det bygges boliger akkurat langs kanalen og ikke andre steder?

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken