Lykketuren er for alle

KVALITETSLIV: Barns møteplasser er gressbaner, badeplasser, klatreparker, akebakker og sykkelstier. Hverdagskvalitet. Lett å sykle en tur, enkelt å bade, skriver Guro Johansen. Hun møter selv aller helst dagen på joggetur gjennom Rosahaugparken på Teie.

KVALITETSLIV: Barns møteplasser er gressbaner, badeplasser, klatreparker, akebakker og sykkelstier. Hverdagskvalitet. Lett å sykle en tur, enkelt å bade, skriver Guro Johansen. Hun møter selv aller helst dagen på joggetur gjennom Rosahaugparken på Teie. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Betraktninger rundt frihet og avmakt i strandsonen

DEL

Leserbrev (Tønsbergs Blad) Helt stille i huset. Jeg er først oppe, da rekker jeg lykketuren. Jeg tar på joggeskoa og forter meg ut før noe(n) kommer i veien. Sakte jogger jeg mot Rosanes. Målet mitt er en park og en åpen gresslette ved sjøen. Lykketuren tar bare 25 minutter, men den kan forandre liv. Det åpne friområdet minner om Danmark, om andre steder, om frihet. Det er tidlig, men det er alltid flere her ute. Hundeeierne, andre lykkejegere, og han faren som med et trøtt smil gir fart på huska. Hans tur til å stå opp tidlig i dag. Vi hilser hverandre med lette nikk.

Gode venner ble igjen i storbyen

Da boligprisene presset oss ut av Oslo, var jeg glad for å flytte til byen ved sjøen. Arbeidsmarkedet i Tønsberg var vanskelig med våre utdanninger. Gode venner ble igjen i storbyen, men jeg tenkte at dette måtte bli bra, uansett, fordi her er det fint å bo. Da våren kom og jeg satt meg ut på trappa, kjente jeg lukta av saltvann. Den snodde seg inn i de tettbebygde gatene og åpnet tankene. Rett der ute er havet, og resten av verden.

Når jeg får med meg barna på turen min, sier jeg alltid høyt: Dette er grunnen til at vi bor her! Vi kan til og med rusle ned å bade hvis vi vil! I sommer prøvde vi oss på konseptet løp og svøm. Vi tok badetøy under klærne, duppet oss fra brygga og lufttørket. Han minste gikk ut i det mudrete vannet, han fikk badet selv om han ikke kan svømme ennå. Fasilitetene er begrenset, det kan ikke kalles strand, men det er for oss, for alle.

Her sniker vi oss ikke mellom nybygde leilighetshus med pent opparbeidede uterom, redde for å forstyrre bemidlede beboerne på deres balkonger. Det er lov å bade på brygga nedenfor de nye boligkompleksene, men vi gjør det aldri. Heldigvis trenger vi ikke det. Vi har et åpent område og en park ved sjøen, som er for alle. Etter badet tusler vi smilende hjem, inn i bebyggelsen, inn i rekkehuset, og er lykkelige over å bo akkurat her.

Hva er Tønsbergs identitet?

Etter å ha bodd i Tønsberg en stund har jeg begynt å lure på dette: Hva er denne byens identitet? Hvordan formes livet vårt av å bo akkurat her? Hva forteller vi når vi snakker om vår by? Snakker vi om trivselen, den som kommer av å bo et sted der det er vakkert, der det er møtesteder og frie områder for alle? Forteller vi om boligkompleksene og deres effektive arkitektur? Er vi mest stolte av det som er gammelt, eller av byutviklingen der nye boliger legger seg rundt og over alle som ikke sitter på en balkong og kan skue ut over det havgløttet som nå er stengt for alle andre enn de med en leilighet på sjøsiden?

Det ligger i byers natur at de vokser, hvis de da ikke fraflyttes. Det avgjørende blir hvordan vi lar byen vokse. Hvor mye oppover, utover eller innover. Hva slags liv vi lever, avhenger av hvordan byen vår vokser. Det viser seg at mennesker trives godt i samfunn med møteplasser, små urbane klynger.

Lett å sykle, enkelt å bade

Barns møteplasser er gressbaner, badeplasser, klatreparker, akebakker og sykkelstier. Hverdagskvalitet. Lett å sykle en tur, enkelt å bade. Det vi finner på sammen, gjør stedet vi bor på til akkurat der vi vil være. Det er ikke vanskelig å skape møteplasser for alle, hvis vi vil. Mye ligger der allerede, hvis det da ikke alt er tettet igjen.

Om noen år har de små handleplassene rundt byen også vokst, som Teie, Tolvsrød og Borgheim. Flere butikker, boliger og cafeer. Det er fint, det er ikke farlig, hvis de ikke-kommersielle frie områdene som er for alle, også blir ivaretatt. Mulighetene som ligger i en ubebygd gresslette ved sjøen er enorme.

Når jeg kommer over bakketoppen og ser utover det åpne området med gress, hav, jordhauger, siv og himmel, er det stort, hver gang. Det eneste som forstyrrer frihetsfølelsen, er redselen. Den redselen som treffer når tanken bryter gjennom og minner meg på at dette ved noen pennestrøk kan forsvinne og bli til noe helt annet. Hvis det skjer, vil jeg ikke lenger vite hvorfor jeg bor akkurat her.

Artikkeltags