Loven kom i 1965, men nedbyggingen av strandsonen skjer fortsatt

(Østlands-Posten)

I 1965 ble det innført forbud mot bygging i strandsonen. Folk trodde på at innskjerpingen i lovverket skulle føre til en stans i byggingen, men i stedet fant man veier utenom.

En vårdag i 1965 var Fylkesutvalget på befaring ved Lydhusstranda i Brunlanes og ved Kjerringberget i Tjølling.

Grunneiere i området fortalte at de hadde blitt tilbudt store summer for å selge Kjerringberget til hytteformål, men verken Fylkesutvalget eller utvalgsleder kunne fatte og begripe at dette skulle være en aktuell problemstilling. Terrenget var vel alt for ulendt til at det kunne være interessant å bygge hytter der.

Daværende utvalgsleder og ordfører Hans Huseby Hem var overrasket over at noen kunne tenke seg å bygge på Kjerringberget, og snakket på generelt grunnlag til Østlands-Posten under befaringen:

– Vi kan se rundt oss, det gror opp hytter over alt, selv på steder som vi ville holdt for å være uegnede for slikt bruk.

Vi graver i strandsonen

* Østlands-Posten og Sandefjords Blad samarbeider om et felles graveprosjekt der vi ser på forvaltningen av strandsonen.

* Spørsmål vi stiller er: Hvordan har det seg at kun henholdsvis 41,7 prosent og 32,7 prosent av strandsonearealet er tilgjengelig for folk flest i Larvik og Sandefjord, og hvor går utviklingen?

* Prosjektet er støttet av Fritt ord og Amedias gravefond.

* Har du tips? Da kan du sende det til ansvarlig redaktør i Østlands-Posten, Eirik Haugen, eller ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad, Steinar Ulrichsen. Våre e-postadresser er: [email protected] og [email protected]

I dag ligger hytter både på Kjerringberget og på Lydhus, mens Kjerringfjell ble sikret som offentlig friluftsområde noen år senere.

All bygging ble forbudt

På denne tiden hadde nedbyggingen allerede skjedd gjennom flere tiår, og det var en stor interesse for folk flest om å få regulert hyttebyggingen og sikre allmennheten tilgang, spesielt til strandsonen.

Litt senere samme år ble bygningsloven vedtatt av Stortinget. Loven krevde at alle landets kommuner skulle utarbeide en såkalt generalplan. Planen skulle vise hva man kunne bygge, og hvor det kunne bygges.

Samme år ble det innført en midlertidig lov som medførte byggeforbud innen hundre meter fra sjøen, i det man gjerne kaller hundremetersbeltet.

Anton Kristian Olaussen (78) startet som bygningskontrollør i Tjølling kommune i 1968,

ble bygningssjef i 1980 og fortsatte som teknisk sjef fram til kommunesammenslåingen med Larvik i 1988.

Jeg var med på moroa

Anton Kristian Olaussen

– Utbyggerne sto i kø

Tre år senere tiltrådte Anton Kristian Olaussen som bygningskontrollør i Tjølling. Han sier at lovendringene ble mottatt med glede av kommuneadministrasjonen, som plutselig satt med et kraftig styringsverktøy. Han mener at administrasjonens adgang til å nedlegge forbud før 1965 hadde vært alt for svakt.

Selv fikk han raskt en viktig oppgave – å tegne delgeneralplankartet for Torsøyhalvøya.

– Det var en enkel plan der vi skisserte hvor det kunne være aktuelt med hyttebygging, og hvor vi mente at det ikke ville havne i konflikt med utfartsinteressene, forteller Olaussen.

Tjølling var tidlig ute, og han sier at kommunen nærmest ble en pionerkommune for departementet:

– Vi hadde dårlig tid, for vi ønsket å unngå stans i hyttebyggingen i påvente av generalplanen. Utbyggerne sto i kø, og gjennom delgeneralplanen kunne vi kontrollere hvilke områder byggingen skulle skje i, forteller Olaussen.

Hyttereguleringsplaner – eller dispensasjon

Etter flere folkemøter og debatt ble delgeneralplanen i Tjølling vedtatt i 1969, og senere stadfestet av Fylkesmannen. Hytteeiere som ønsket å bygge andre steder enn på Torsøyhalvøya måtte enten finne seg et sted der grunneiere allerede hadde gått sammen om få utarbeidet hyttereguleringsplaner, også kalt hyttedisposisjonsplaner.

Alternativt måtte de søke dispensasjon fra byggingen på selvstendig grunnlag. Avisutklippet illustrerer situasjonen i 1969 – grunneierne kunne selv gå utenom generalplanen eller delgeneralplanen og foreta regulering av sine områder.

Slike hyttedisposisjonsplaner ble utarbeidet for flere titalls områder både i Brunlanes og Tjølling.

Det er et sterkt press på hyttemarkedet i Tjølling, og man venter derfor at hyttereguleringsforslagene vil strømme inn om ganske kort tid.
Østlands-Posten 22.8.1969

Olaussen mener at dispensasjon til nybygg sjelden ble gitt utenom de regulerte områdene eller Torsøyhalvøya, som lå i delgeneralplanen – men han sier det hendte at det forekom, for eksempel i forbindelse med «hestehandler» der en hytteeier tilbød seg å gi fra seg områder til allmennheten.

Han sier også at det hendte at politikerne overprøvde administrasjonens vurderinger og ga dispensasjon fra byggeforbudet.

– Trolig både lovlige og ulovlige endringer

Østlands-Posten viser Olaussen forløp av nedbyggingen av Malmøya øst og Skutebukta fra 1960 og fram til 2022.

Østlands-Posten har valgt dette området tilfeldig, og undersøkt nærmere hva som skjedde nettopp her.

Bare i det aktuelle området har vi funnet 279 dokumenter tilknyttet oppføring av hytter, dispensasjonssøknader, tegninger og øvrige byggesaksdokumenter.

Det startet gjerne med et nøkternt, lite bygg.

Så ballet det på seg.

ØP har gjennomgått byggetillatelser, dispensasjonssøknader m.v. for hele perioden. Enkelte av byggene ble ført opp før tillatelse ble gitt. Andre bygg mangler dokumentasjon.

Dette er ikke ensbetydende med at noe ulovlig har skjedd.

Vi fikk nok en del tips om angivelige ulovligheter, men dette var ofte vanskelig for oss å bevise

Anton Kristian Olaussen

Olaussen var involvert i en betydelig mengde byggesaker i kommunen, og husker ikke byggingen på Malmøya i detalj.

– Mye av det som skjedde på Malmøya skjedde før min tid, kanskje femti- og sekstitallet. Treschow-Fritzøe ga ut tomter man kunne bygge på. Jeg var i hovedsak med på utvidelser og andre tiltak her, sier han.

Lovverket

Adgang forbudt-skilt og privatisering av strandsonen førte til avisskriverier i Østlands-Posten allerede på 1930-tallet.

– Det var helt nødvendig å gjøre dette nu. Det er ingen mening i at noen få tusen mennesker kan stenge alle de andre ute fra adgangen til å bade, uttalte justisdepartementets ekspedisjonssjef Augdahl til Østlands-Posten da det ble fremmet et forslag om å gi kommunene adgang til å ekspropriere badeplasser allerede i 1936. Forslaget ble stemt ned.

Fra 1954 inntrådte en midlertidig lov om byggeforbud for strandstrekninger,og åpnet for at Fylkesutvalgene kunne nedlegge byggeforbud i et belte inntil 300 meter fra sjøen. Forbudet var ikke generelt, og ga ingen veiledning til hvordan unntaksvurderingen skulle skje. Både Tjølling og Brunlanes innførte byggeforbud i enkelte områder.

I 1955 fikk hele strekningen fra Stavern til Nevlunghavn et 75 meters byggeforbud. 83 grunneiere ble berørt. Også i Tjølling vedtok Fylkesutvalget et byggeforbud for enkelte eiendommer, og i varierende avstand fra sjøen. I Tjølling ble 69 eiendommer berørt.

I 1957 ble 1954-loven bestemmelsen endret og tatt inn i Friluftsloven. Friluftsloven bestemte at fylkesutvalgene nå kunne nedsette tidsbegrenset byggeforbud dersom hensikten var å sikre eller fremme friluftslivet dersom området grenset mot sjø eller vassdrag. Friluftsloven ble til, og sa at «enhver har rett til å bade i sjøen eller vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre».

I 1965 ble loven avløst av en ny, midlertidig strandlov fordi 1957-loven ikke vernet strandarealene godt nok. Loven flyttet makt fra fylkesutvalgene til formannskapet i den enkelte kommune, og åpnet for at kommunene selv kunne vurdere annerledes og tillate bygging også i strandsonen. 1965-loven etablerte et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø.

I 1965 ble Bygningsloven vedtatt. Loven gjaldt planlegging av arealdisponering, og krevde at alle kommuner utarbeidet en generalplan.

I 1969 vedtok Tjølling kommune sin delgeneralplan, som gjaldt Torsøyhalvøya. Kommunen fortsatte arbeidet med å utarbeide en generalplan for hele kommunen.

I 1971 ble den midlertidige strandloven erstattet av en permanent lov. Forbud mot bygging i 100-metersbeltet ble videreført. Arealene i strandsonen skulle forvaltes «ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering til beste for brukerne og grunneierne». Dispensasjonskompetansen (hvem som gir dispensasjon fra byggeforbudet) ble flyttet fra kommunene tilbake til fylkesutvalgene. Byggeforbudet i 100-metersbeltet ble videreført.

I 1976 ble dispensasjonskompetansen igjen flyttet tilbake til kommunene i en ny lov.

I 1979 vedtok Brunlanes sin generalplan.

I 1982 entes en rekke kommuner i en høringsrunde at regelverket knyttet til strandplaner generelt og hyttebygging spesielt var alt for komplisert.

I 1983 vedtok Tjølling kommune sin generalplan.

I 1984 fikk kommunene viljen sin - krav om egne strandplaner ble fjernet.

I 1985 ble plan- og bygningsloven innført. Her ble også strandsonevernet tatt inn. Loven forenklet regelverket og bygget videre på bygningsloven fra 1965. Naturvern og friluftsliv skulle stå sentralt i arealforvaltningen, og 100-metersbeltet ble videreført.

I 2009 ble regelverket blitt ytterligere skjerpet i ny plan- og bygningslov. Målet med lovendringen var å unngå bit-for-bit-utbygging av strandsonen, og det ulne dispensasjonsbegrepet «særlige grunner» tatt ut. Fra 2009 fremgår det direkte i plan- og bygningsloven at det i 100-metersbeltet skal tas særlig hensyn til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Også brygger er fjernet, og ikke lenger tillatt.

Dispensasjoner

Helt siden Bygningsloven kom i 1924 har det vært mulig for kommunene å gi dispensasjoner, men etter 2009 er dispensasjonspraksisen strammet betydelig inn for bygging i strandsonen:

– Fordelene ved å gi dispensasjon må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. For strandsonen betyr det at det ikke kan gis dispensasjon dersom hensynet til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv eller andre allmenne interesser blir vesentlig tilsidesatt», uttrykte statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet etter lovendringen i 2009.

Kilder: Ot. prp nr. 64 82-83, foredrag om strandsonen 2010, masteroppgave 2019.

Anklager fra Sandefjord

– I forbindelse med arbeidet med generalplanen i Sandefjord kom politikerne der med det stikk til Tjølling. De hevdet at det foregikk en kamuflert, skjult hyttenedbygging ved at blant annet anneks ble brukt som hytter. Kan du huske noe om dette?

– Vi fikk en del tips om angivelige ulovligheter, men dette var ofte vanskelig for oss å bevise, da fantes lite dokumentasjon tidligere tider. Da ble det ofte gitt tillatelse, sier Olaussen.

– Var folk på vakt for bygging i strandsonen på seksti- og syttitallet?

– Ja, det vil jeg si, men vi oppfattet som oftest tilbygg greit. Vi var generelt positive til hyttebygging, også i strandsonen. Hvorvidt hytta var 40 eller 65 kvadratmeter spilte heller ingen rolle for oss, eller for politikerne. Det ble som oftest også gitt dispensasjoner til tilbygg og utvidelse, sier Olaussen.

– Et bra samarbeid

Han mener imidlertid at dispensasjon til oppføring av nye hytter skjedde langt sjeldnere:

– Dette var et politisk system. Det ble gitt dispensasjoner som vi i administrasjonen ikke var enige i, og det var saker der folk hadde fått tillatelser før byggeforbudet (i 1965, journ.anm.), og som ikke hadde rukket å bygge, sier han.

Han sier at tonen i all hovedsak var god mellom administrasjon og politikere i Tjølling, og at man forholdt seg til den forholdsvis strenge linjen som han mener delgeneralplanen medførte.

– Men praksisen var slik at dersom byggingen ikke var til ulempe for omgivelsene, da ga man mye oftere dispensasjon, sier Olaussen.

– Hadde dere på noe tidspunkt skriftlige føringer for hvordan dette skjønnet skulle utvises?

– Nei, men det burde vi kanskje hatt, sier han.

– Burde ikke vært bygd

Delgeneralplanen for Torsøyhalvøya ble vedtatt i 1969, og i løpet av de 18 årene fram til generalplanen ble vedtatt i 1983 ble det bygget hele 250 hytter bare på Torsøyhalvøya.

I 1983 strakk Tjølling seg fra Sandefjord i øst til Larvik i vest. Som planmyndighet hadde kommunen det overordnede ansvaret for hvilke tillatelser som ble gitt når folk ønsket å bygge på de mange holmer, skjær og i kommunens lange kystlinje.

Kommunen hadde drøyt 7.000 innbyggere og rundt 1.500 hytter.

Da generalplanen ble lagt fram for vedtak i kommunestyret i 1983 erkjente utvalget allerede i innledningen at «en del av hyttene burde åpenbart ikke vært bygd. Særlig er det å beklage at de fleste av øyene i fjorden er så sterkt bebygget».

– Jeg er helt enig i denne vurderingen. Det var beklagelig, men det hadde nok sett langt verre ut uten delgeneralplanen for Torsøyhalvøya. Som en kuriositet kan jo nevnes at Sverige hadde en helt annen tilnærming. Der rensket de kysten for hytter, og sørget for at den ble tilgjengelig. Hytteeierne ble tilbudt tomter i innlandet. Vi tok det opp mange ganger om dette kunne vært en aktuell politikk, men det ble aldri økonomisk gjennomførbart, sier Anton Kristian Olaussen.

Han understreker at nedbyggingen av Viksfjorden og øyene i stor grad skjedde før strandsoneloven kom og før han startet i jobben i Tjølling.

– Et sommereldorado

Kommunestyret i Tjølling angret kanskje på all hyttebyggingen, men selvransakelsen forsvant tilsynelatende allerede i neste avsnitt da kommunestyret skulle vedta generalplanen sin i 1983:

«Det må være en oppgave å bevare og utbygge Viksfjord som sommereldorado», fastslo politikerne.

Generalplanen sier ikke noe mer om hva kommunestyret la verken i utbygging eller «sommereldorado», og Olaussen minnes det heller ikke.

Den 44 sider lange planen fra 1983 stengte for nybygging av hytter innenfor hundremetersbeltet i Tjølling, men dispensasjonspraksisen ble ikke nevnt med ett ord.

Dispensasjonspraksisen vil være en av sakene Østlands-Posten kommer til å se nærmere på når vi jobber videre med strandsoneprosjektet.

— Et godt samarbeid om friområdene

Anton Kristian Olaussen har lest saken. Han mener at den er representativ for de tiden han jobbet i administrasjonen i Tjølling kommune. Han ønsker imidlertid å understreke at det også fins andre nyanser som bidrar til å tegne det store bildet, og at nedbyggingen av de sjønære områdene strengt tatt kunne rammet Tjølling hardere:

— Litt skryt blir det kanskje, på vegne av Tjølling kommune. I alle de årene jeg jobbet for kommunen, både som arealplanlegger og teknisk sjef, opplevde jeg en veldig stor og samstemt politisk vilje til å sikre innbyggere i og utenfor Tjølling, tilgang til sjøen og naturområder, sier Olaussen.

Han ramser opp:

— Rekkeviksbukta inkludert Kjeholmen, Gon, Kråkholmen i Viksfjorden, Ølbergholmen, Ula Badestrender, Herfellodden, Fornet i Kjerringvik, Håkavika og Kjerringfjell (utenfor Kjerringberget), og Vetadalen hytteområder. Pluss noen mindre, lokale tiltak, sier han.

Olaussen sier at samarbeidet om vern av friområdene var godt også kommunene imellom.

— Gon Friluftsområde var interkommunalt, og Håkavika og Ula Badestrender anskaffet av Sandefjord kommune. Miljøverndepartementet innvilget tilskudd til både anskaffelser og tilrettelegging av friluftsområdene, og vi hadde god kontakt med strategisk viktige personer, sier Olaussen.