(Østlands-Posten)

Strandsone og 100-meters grense. Begrepene er flere og vi har lett for å tro at så lenge det er strandsonen og innenfor 100 meter fra vannet, så er ingenting lov.

Men slik er det ikke. Selv når man er utenfor bysentrum, utenfor det man opplever som boligområder, kan feltet ned mot sjøen være regulert for bebyggelse.

– Noen steder har kommunen satt en byggegrense som også kan gå helt ned til vannet. Det er nok ikke alltid like lett for folk å forstå. Man må inn på kartet for å se hva som er regulert der man er, forklarer byggesaksbehandler Terje Karlsen.

Kommunen kan altså selv fastsette grenser for bebyggelse, også i området som oppfattes som vernet gjennom byggeforbudsbestemmelsen i plan- og bygningsloven.

Leder for Arealplan i Larvik kommune, Hege Eick, gir en kortfattet forklaring.

– I kommuneplanene er det fastsatt egne byggegrenser der kommunen mener at det bør kunne tillates tiltak innenfor 100-metersbeltet. Det er lagt byggegrenser i alle byggeområder som ligger i 100-metersbeltet langs sjø og vassdrag. I byområdene Larvik og Stavern er byggegrensa flere steder satt sjønært slik at allerede vedtatte reguleringsplaner kan realiseres. Det er samtidig gitt rom for utvikling av noen sjønære områder som er vedtatt til byggeformål.

Det at byer vokser gjør altså at kommuner omregulerer, også i strandsonen, for å få plass til flere boliger. I Stavern ser man i dag Risøya nedbygd der det før var strandsoneområde. Østre Halsen er også et område som er omregulert, og som er godt bebygd der det tidligere var bevart av strandsoneloven.

Vi graver i strandsonen

* Østlands-Posten og Sandefjords Blad samarbeider om et felles graveprosjekt der vi ser på forvaltningen av strandsonen.

* Spørsmål vi stiller er: Hvordan har det seg at kun henholdsvis 41,7 prosent og 32,7 prosent av strandsonearealet er tilgjengelig for folk flest i Larvik og Sandefjord, og hvor går utviklingen?

* Prosjektet er støttet av Fritt ord og Amedias gravefond.

* Har du tips? Da kan du sende det til ansvarlig redaktør i Østlands-Posten, Eirik Haugen, eller ansvarlig redaktør i Sandefjords Blad, Steinar Ulrichsen. Våre e-postadresser er: eirik.haugen@op.no og steinar@sb.no

Politiske reaksjoner på plan

Sist høst kom det kraftige politiske reaksjoner og beskyldninger mot en forening for bygging i strandsonen. Dette er et eksempel på at noe som kan virke ulovlig, faktisk er lov der og da.

– Hvorfor kan man ikke bygge en bod ved sjøen, når det bygges en svær scene. Folk må jo reagere, når kommunen overvåker all bygging i strandsonen, og politikerne selv kommer med forslag til nettopp det, sa politiker Lisa Agathe Winther (SV) etter flere runder i kommunestyret rundt både tanken om å etablere et ressurssenter ute ved Værvågen, og at det etterpå dukket opp en scene til Nesjarspelet der.

Hun forteller om et verbalforslag som kom i starten av perioden i kommunestyret. Tanken var opparbeiding av et ressurssenter, parkeringsplasser og mye annet, i nær tilknytning til strandsonen, ved Mølen.

– Hva skulle dette være, spurte Winther.

Det ble skissert en nasjonalpark som skulle ta mot ekstra mange elever. Ikke bevaring av området, men bruk. Ikke beskyttelse av et sårbart område, men bruk.

– Alle organisasjoner og fylkesmann hadde innsigelser. Det ressurssenteret ble det heldigvis ikke noe av.

Tanken den gang var et stort aktivitetssenter der også en teaterscene for Nesjarspelet skulle bli en del.

– Det ville blitt mye aktivitet som ville forstyrre hekkingen. Jeg er forundret over at ikke advarsler fra fagfolk ikke tas. Hvilke interesser er det da man tar hensyn til, sprø hun undrende.

Hun unner teaterfolket et sted å holde på, men lurer på hvorfor kommunen kan gjøre slikt når andre ikke får satt opp en vedbod engang.

– Hadde ikke fylkeskommunen satt ned foten hadde det blitt kjørt gjennom et stort senter. All aktivitet skaper mer aktivitet, og mer slitasje i et svært belastet område. Kommunen burde i stedet for å legge til rette for enda mer bruk, begrenset bruken i visse periode, sier hun videre.

Etter at det ble satt en stopper for det politiske forslaget om et ressurssenter, bygde likevel Nesjar Teaterforening en scene, noe som skapte en del kritikk fra enkelte politikere. Var ikke dette ulovlig? Et inngrep i strandsonen? Mer om det senere.

Ta vare på det vi har

De fleste grunneiere vil selge hyttetomter i strandsonen hvis det blir mulig. De er ettertraktet og gir en god pris. Med reguleringer og bruk av dispensasjoner er det noen som får lagt ut, mens andre ikke.

– Det er også en urettferdighet. Det som er igjen langs kysten bør kjøpes ut fra grunneier for å bevare. Vi er heldige i Larvik som fortsatt har en del friområder. Nå må vi ta vare på det vi har. Se på Tønsberg og rundt der, nesten ikke en flekk man kan gå i land uten at det ligger en hytte der. At alle har tilgang til havet er en forse for Larvik, sier Winther.

Hun forteller også om en følelse av avmakt når man går inn i politikken og tror man kan få gjort noe, spesielt på miljø.

– Den saken er nederst på listen til hovedutvalget for kultur, miljø og næring. Jeg ønsket meg dit, tenkte grønn næring, fokus på miljø, men det er det lite av. Alle tenker miljø på sin måte, og det er ikke sikkert vi har løsningen. Men vi må bremse litt nå. Det er ikke alltid utbygging er utvikling. Det er ikke det at jeg tror alle andre har feil, men at mange har litt feil fokus, avslutter hun.

Leder for hovedutvalget for kultur, miljø og næring, Olav Nordheim kjenner seg igjen i Winthers beskrivelse.

– Noe av forklaringen på den følelsen hun har kan være at en del av sakene går over til eiendom og teknisk. Det er ofte en diskusjon om hvilket utvalg saker skal behandles i. Arealplan er det formannskap og kommunestyre som behandler. Jeg forstår frustrasjonen hennes, og andres. Det er mange som er opptatt av miljø på generelt grunnlag i utvalget, men en del av de sakene som berører dette går i andre utvalg, forteller han.

Midlertidig mulighet

Tilbake til scenen som kom opp på Værvågen. Den var verken ulovlig eller gitt tillatelse til. Byggesaksavdelingen forteller at det kan skje, i korte perioder, at det kommer opp byggverk eller annet hos grunneiere uten at det dermed er ulovligheter. I ettertid er det både søkt og gitt tillatelse til installasjonene på Værvågen innenfor en 2-årsperiode.

– Plan og bygningsloven sier at midlertidige bygninger, konstruksjoner og anlegg er unntatt søknadsplikt i inntil to måneder, forklarer konstituert leder av byggesak, Silje Marie Vestre.

– Så lenge det ikke er til hinder for allmennheten, eller fører til vesentlig ulempe for omgivelsene, skyter byggesaksbehandler Magnus Riksfjord inn.

Når noen mener det er til hinder kan man klage til kommunen. . Alternativt kan kommunen oppdage dette selv.

– Først da kommer saken på vårt bord. Hvis noen setter opp noe i to måneder, ingen reagerer eller klager, og konstruksjonen tas bort etter de to månedene, så ser ikke vi noe til den saken, utdyper Vestre.

Det gjør altså at man kan plassere bygninger, konstruksjoner eller anlegg i strandsonen, innenfor 100-metersgrensen, uten å søke og uten å gjøre noe ulovlig. Så lenge det er en midlertidig konstruksjon som maks er der i to måneder.

Kan ikke gjentas

Hvis man er en luring nå, og tenker at da kan jeg ha en brygge ved hytta i to måneder hver sommer, så går man på en smell.

– Lar man brygga stå mer enn to måneder eller plasserer den ut hver sommer, blir den søknadspliktig. Man kan ikke gjenta dette uten at det får konsekvenser. Men, man kan få tillatelse til forskjellige typer midlertidige konstruksjoner i inntil to år, uten krav om dispensasjon. Da er det etter søknad og vurdering hos oss, sier byggesakslederen.

I tillegg er hun tydelig på at det da må være et tiltak som ikke er til hinder for allmenn ferdsel, friluftsliv eller gir vesentlig ulempe for omgivelsene. Dette gjelder også konstruksjoner til vanns. Eksempelvis husbåter.

Badstua som var på Batteristranda for en del år siden er et annet kjent eksempel som kan sammenlignes med det som nå skjer på Værvågen

– Badstua fikk tillatelse et par ganger. Fordi den var et populært innslag. Men, til slutt fikk de avslag, forteller Karlsen.

Veien etter et slikt avslag krever derimot en reguleringsendring av det aktuelle området.

– Det er ikke rom for forlengelse ut over to år. Da må man eventuelt regulere området, forklarer Vestre.

En slik reguleringsprosess er allerede i gang på Værvågen