Gå til sidens hovedinnhold

– Hvis historien min kan hjelpe ei jente, så er det verdt det

– Jeg lot meg selv få være syk etter barnas leggetid og på sykehuset. Utenom det var jeg mamma, sier Kjersti Bekken Frøland.

(Tønsbergs Blad)

Før vi får høre mer om det, må vi tilbake til en desemberdag i 2019.

– Jeg har alltid vært en person som ikke klager over småvondt, og som ikke drar til legen hvis jeg ikke er syk. Heldigvis har jeg også alltid vært en person som har synes det er viktig å høre etter når kroppen prøver å si meg noe, sier Kjersti.

Hun hadde i flere måneder gått med følelsen av at noe ikke helt stemte med det venstre brystet hennes.

– Det prikket og stakk litt til tider. Men aldri noe jeg tenkte så mye mer over. Jeg opplevde også en slags brennende følelse, og ble til slutt redd for at det var symptomer på brystkreft, sier Kjersti.

Men ingen steder samsvarte symptomene hun hadde med de vanligste symptomene for brystkreft. Hun kjente og kjente på brystet sitt, men heller ikke klumper var det mulig å finne.

Såret

Det var først da hun fikk et sår mellom brystene høsten 2019 at hun begynte å tenke på å gå til legen.

– Det var det ene symptomet som kunne være et symptom på kreft. Jeg stelte såret som du ville stelt et hvilket som helst sår, men det ville bare ikke gro, sier Kjersti.

Såret forsvant ikke, og hun bestemte seg for å dra til fastlegen sin.

– Det var jo praktisk å få legetimen unna før jul, tenkte jeg. Men man tenker jo aldri at det kan skje. Jeg, ha brystkreft? Nei, det var så fjernt og skummelt at det fikk jeg meg bare ikke til å tro, sier Kjersti.

Den desemberdagen i 2019, ga legen hennes henne et blikk hun aldri glemmer. Hun hadde så vidt tatt på Kjerstis venstrebryst.

– Da ble jeg for alvor redd, sier Kjersti.

– Her er det noe, Kjersti, men det er helt sikkert ikke noe alvorlig. Vi må bare dobbeltsjekke det, sa legen.

Kjersti ble henvist til Pakkeforløpet for kreft på Sykehuset i Vestfold.

Telefonsamtalen

Derfra gikk ting fort. Kjersti fikk beskjed om å ha telefonen på seg til enhver tid, for sykehuset kom til å ringe henne innen få dager for å avtale tidspunkt for mammografi og ultralyd.

– Da gikk jeg i beredskap, og jeg sa til meg selv at det nå gjaldt å holde hodet kaldt. Harald, mannen min, visste ikke engang at jeg var hos legen, så han måtte jeg ringe først, sier Kjersti.

Hun stopper å fortelle et øyeblikk.

– Det tok tid å samle nok mot til å ringe ham. Han hadde jo ikke gått å forberedt seg på at jeg kunne være syk slik som jeg hadde gjort i månedsvis. Det var vanskelig å fortelle ham at jeg kanskje hadde kreft, sier en tydelig berørt Kjersti.

Den kvelden beskriver hun som rar.

– Vi var nær hverandre, men snakket ikke så mye. Det var for stort og skremmende. Vi bestemte oss for å ikke si noe til døtrene våre Astrid (4) og Signe (8). Vi måtte vite mer først, og de skulle ikke trenge å bekymre seg, sier Kjersti.

Dagen etter dro Kjersti på jobb i barnehagen, og prøvde å få timene til å gå selv om hodet var helt i en helt annen verden enn på jobb.

Hun trengte ikke å vente mange timene før telefonen ringte, og hun fikk beskjed om å møte til mammografi tre dager senere.

Mammografi

På Brystsenteret i Tønsberg ble det først tatt mammografi. Kjersti sendt inn til radiologen som så på bildene. Hun ville ta en ultralyd.

Kjersti lå musestille på sykehussengen, og så opp i taket og talte prikker, mens det ble tatt bilder av brystet hennes fra alle vinkler.

Knips, knips, knips.

Når de tar så mange bilder må det jo være noe galt?, tenkte hun.

– Den tyngden som da lå i luften da de var ferdige med å ta bilder er helt ubeskrivelig. De fortalte meg at bildene viser at det er flere svulster i brystet mitt, og at de måtte ta biopsier, for å se om svulstene kunne være forenlig med kreft.

Kjersti lå igjen på en sykehusseng, og fortsatte å telle prikkene i taket.

Da prøvene var tatt fikk hun dra hjem, og fikk beskjed om at hun ville få svar senest innen 10 dager.

Hva er mammografi?

En røntgenundersøkelse som framstiller brystvevet slik at forandringer som kan være uttrykk for brystkreft, lar seg avbilde.

Kilde: Norsk Helseinformatikk.

Beskjeden

Men svaret kom lenge før 20. desember.

Kjersti dro til fastlegen tre dager senere for å få en sykemelding, fordi det hadde blitt for krevende å jobbe i barnehagen.

– Kjersti, jeg har fått svaret på prøvene de tok av brystet ditt, og de er forenlig med kreft, sa fastlegen.

Krefttype IV betyr at det finnes metastaser i andre organer, og er den mest alvorlige formen for kreft. Kjersti hadde krefttype III - den nest mest alvorlige formen for kreft man kan ha.

– Jeg fikk ikke puste. Det var en helt uvirkelig beskjed å få. Det gikk hundre tanker gjennom hodet mitt på en gang. Hva skjer nå med jentene og Harald? Jentene er altfor små til å miste mammaen sin, sier Kjersti.

Samtidig senket skuldrene seg, og det var som om noe falt på plass.

– Jeg hadde gått og bekymret meg for beskjeden i mange måneder allerede. Noe var galt, det visste jeg jo, og nå visste jeg nøyaktig hva det var. Det gjaldt å mobilisere alt jeg hadde av mot, styrke og optimisme Jeg gikk fra å være bekymret, til å tenke at nå er det bare å brette opp ermene, for her skal det kjempes.

Brystoperasjon

Vi er nå i begynnelsen av januar 2020, og Kjersti skal operere bort svulstene i brystet på Drammen sykehus og få satt inn en protese.

– Det gikk egentlig helt problemfritt, og kirurgene var godt fornøyd med at de hadde klart å fjerne absolutt alt av svulster. Det var jeg også glad for, sier Kjersti.

Hun lå en uke på sykehuset, og fikk besøk av døtrene og mannen mens kroppen leget seg.

Det var nok da jentene mine for første gang begynte å kjenne på at det var noe var galt. Hva skal man si til barna sine når man får kreft? Vi bestemte oss for å fortelle litt og litt, slik at de maktet å forstå sykdommen. Vi var opptatt av at de skulle skånes så langt det lot seg gjøre.

Da Kjersti ble skrevet ut av sykehuset i Drammen i midten av januar, tilbragte hun fortsatt store deler av hverdagen på sykehuset.

Når det først var funnet kreft i brystet hennes, skulle alt annet også sjekkes.

Det var da det ble tatt bilder av leveren og lungene hennes at hun fikk beskjed om at det var svulster der og. Heldigvis, viste de seg å ikke være farlige, og Kjersti kunne begynne på cellegift i slutten av februar.

Koronapandemi

Kjersti fikk cellegift hver tredje uke i tre måneder, for så hver uke i 12 uker. Hun beskriver kuren som tøff. Kjersti rakk å få én behandling før Norge stengte ned da koronapandemien kom snikende i mars.

Da ble hverdagen snudd på hodet igjen, når alle fire plutselig var samlet under ett tak til enhver tid. Det ble liten mulighet for pauser, for noen av dem.

Kjersti forteller at koronanedstengningen forsterket all frykt.

– Det var voldsomt for både døtrene våre og mannen min på godt og vondt. De kom tettere på effektene av sykdommen min enn det jeg hadde ønsket at de skulle gjøre, sier Kjersti.

Frisørsalong i stua

Når man har kreft mister man alt hår for en periode, fordi hårfollikler er en struktur som lett lar seg påvirke av alvorlig sykdom og legemidler som cellegift. Det skriver Norsk Helseinformatikk.

Før kreften hadde Kjersti langt, slett hår.

Håret pleier å falle av mellom første og andre runde cellegift. Det var viktig for meg at det var jeg som bestemte at det skulle skje, så på en god dag lagde vi frisørsalong hjemme med jentene.

Det ble en veldig fin, rar og sår opplevelse for alle sammen, men fint å få gjort før jeg begynte å føle meg virkelig dårlig av behandlingen.

Bivirkningene av cellegiften og strålingen lot hun barna se minst mulig av for å skåne dem.

– Jeg lot meg selv få være syk etter barnas leggetid og på sykehuset. Utenom det var jeg mamma. Det var selvfølgelig helt umulig til tider, men jeg jobbet hardt for å prøve. Det var veldig viktig for meg, men det var ingen enkel oppgave. Jentene skulle kjenne på at de hadde en normal mamma, som de ikke trengte å passe på, sier Kjersti.

Hun og Harald bestemte seg også for å gifte seg midt i koronaen, og ble viet av ordføreren i rådhuset i Tønsberg.

– Det ble en nydelig og viktig dag for vår lille familie, sier hun.

På tross av mye vondt og utmattende perioder, så Kjersti lyst på framtiden.

For kreften var jo operert bort, og det fantes vel ikke noe mer igjen?

I tillegg til behandlingen, ble Kjersti jevnlig fulgt opp gjennom samtaler og undersøkelser ved SiV, der hun skulle fortelle om alle vondter og uvanlige kroppslige ting hun kunne huske å ha hatt før kreften.

Plutselig en dag i mai kom hun til å huske på en kul hun hadde hatt ved hårfestet for lenge siden, og at hun samtidig hadde merket en eksoslignende lukt som bare hun hadde lagt merke til.

Det var nok informasjon til at man ville ta bilder av hodet hennes.

De vekket ny bekymring hos Kjersti, for der fant de enda en svulst. 

Den var fire millimeter stor, og lå akkurat der hvor kulen hadde dukket opp for lenge siden. Den lå over hovedpulsåren, og måtte opereres bort.

– Da tenkte jeg at nå orker jeg ikke mer. Tårene trillet da jeg ble rullet inn på operasjonsstuen. Én ting er operasjon i et bryst, men det er en helt annen ting å skulle operere i hodet og hva det vil si om det er negative funn, sier Kjersti.

Operasjonen var vellykket. Svulsten skulle det tas prøver av.

I mellomtiden prøvde Kjersti og Harald å gjøre koronahverdagen hjemme så normal som mulig for jentene sine.

De 10 tilmålte dagene det skulle ta å få svar kom og gikk.

Det gikk 20 dager. 

Én måned. 

– Jeg tenkte at de må ha funnet noe fryktelig galt siden det tar så lang tid. Vi holdt på å gå på veggen her hjemme. Jeg tvang meg selv til å ikke tenke på hvilke forberedelser jeg kunne gjøre hvis jeg plutselig ikke skulle være her lengre, sier Kjersti.

Så, i høstferien, kom telefonen.

Det var ikke funnet kreft i svulsten.

– Vi satt i sengen med hver vår kaffe, og jentene satt oppe. Det var onkologen min som ringte meg med beskjeden. Det var én av få ganger jeg grått i løpet av disse to årene. Jeg tenkte: Der fikk jeg livet mitt. Der fikk vi som familie livet vårt. Det var en ubeskrivelig massiv opplevelse, sier Kjersti.

Tiden etter kreften

Nå har det gått nesten to år siden Kjersti bestemte seg for å gå til legen, og i januar skal hun på toårskontroll.

– Det er krevende å finne ut av hvordan hverdagen nå skal se ut uten konstante sykehusbesøk, prøver og medisinering, sier Kjersti, og reiser seg for å åpne kjøkkenvinduet.

– Jeg blir så varm. Det er en av senvirkningene etter kreftbehandlingen. Det og at jeg har fått krøller, sier Kjersti og smiler.

Men det er ikke alle senvirkningene som er like enkelt å forholde seg til. Siden kreftformen hennes også var hormonsensitiv betyr det at man må gå på kreftmedisin i 10 år etter endt behandling med operasjon, cellegift og stråling.

Medisinen setter oss Kjersti i en kunstig overgangsalder.

– Tiden etter kreften er ingen dans på roser, verken for meg, mannen min eller barna mine. Men jeg er kreftfri, og det er det viktigste. Vi som familie har gått gjennom noe som veldig få før oss har gjort, og det er kreft under en koronapandemi. Vi har stått oppi dette nokså alene, og det har vært ekstremt krevende. Heldigvis har barna fått fantastisk oppfølging av skolen og barnehagen, sier Kjersti.

Ikke minst har Harald gjort en fantastisk jobb i alle disse månedene. Det krevde ekstra mye av ham at vi alle var hjemme. Han er en superhelt, en superpappa.

– Bli kjent med kroppen din

Selv har hun etter at samfunnet åpnet opp igjen vært på rehabilitering, og møtt seks andre kvinner i samme situasjon.

– Det var befriende og forløsende godt å høre at det er andre enn meg som har vært i gjennom dette og kjent på de samme følelsene som meg. Nå er det familien og hverdagen vår sammen som teller og gjelder, sier Kjersti.

Hun håper at historien hennes kan bidra til at flere unge kvinner sier ifra til legen siden hvis de merker at det er noe som ikke stemmer.

– Kjenn din egen kropp, og gjør det til en rutine å kjenne på puppene dine. Ikke tenk at det er kleint, vær stolt av kroppen din, ei den og ta ansvar for egen helse. For din og de rundt deg sin skyld. Jeg unner ingen å gå igjennom det vi har vært gjennom.

Hun legger til at det ikke bare er eldre som får kreft, noe hun selv er et levende bevis på.

– Jeg kjente selv at noe var galt, og hørte heldigvis på den dårlige magefølelsen jeg hadde. Jeg er så glad for å bo i Norge hvor systemene fungerer så bra. Jeg har hele veien følt meg så trygg og ivaretatt, og jeg kjenner på en enorm takknemlighet. Bestill den legetimen hvis du merker at noe er galt med egen kropp. Det var det som reddet meg, sier Kjersti.

Fakta om brystkreft:

  • Brystkreft er den vanligste kreftformen hos kvinner i Norge. - I 2020 fikk 3424 norske kvinner påvist brystkreft for første gang, noe som er 300 færre enn året før.
  • Også menn kan få brystkreft, og hvert år er det rundt 30 norske menn som får diagnosen.
  • Dobbelt så mange får brystkreft i dag sammenlignet med for 60 år siden. Heldigvis er det også flere som overlever. 9 av 10 kvinner som rammes, er i live fem år etter diagnosen.
  • Det finnes ingen klar årsak til hvorfor stadig flere kvinner får brystkreft, men mye tyder på at det er et samspill mellom arv, hormoner og livsstil. Noen tilfeller kan trolig forebygges ved lavere alkoholforbruk, omlegging av kosthold og økt fysisk aktivitet.
  • I Norge er det i dag over 52 000 personer som har blitt friske av eller som lever med brystkreft. 600 nordmenn dør av brystkreft hvert år.

Kilde: Kreftregisteret

Fakta om Rosa sløyfe:

Rosa sløyfe er en internasjonal folkebevegelse som markeres over hele verden i oktober hvert år. Målet med aksjonen er å vise solidaritet med de som rammes, øke kunnskapen om brystkreft og å gi støtte til brystkreftforskning.

Det er Brystkreftforeningen og Kreftforeningen som sammen arrangerer Rosa sløyfe-aksjonen i Norge. Siden oppstarten i 1999 har nordmenn bidratt med over 330 millioner kroner til brystkreftsaken.

Årets tema for aksjonen er tidlig oppdagelse. Jo tidligere brystkreft oppdages, jo bedre blir prognosen og behandlingen mer skånsom. Koronapandemien har forsinket den offentlige mammografiundersøkelsen som tilbys alle norske kvinner mellom 50-69 år. Derfor er det viktigere enn noen gang å bli kjent med brystene sine og ta endringer på alvor. Husk å kjenne etter!

Kilde: Kreftforeningen

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.