Gå til sidens hovedinnhold

Her oppdager de overgrep

Artikkelen er over 6 år gammel

Tegn på vold og overgrep kan oppdages i tannlegestolen. Vestfolds tannklinikker melder desidert oftest til barnevernet, men kan melde mer.

(Østlands-Posten)

– Vi ser de stille tårene

– Vi ser barn og unge fra de er tre til 18 år oftere enn helsesøster gjør, og vi ser dem i godt lys, sier tannpleier og klinikksjef Thurid Pedersen ved Solvang tannklinikk i Sandefjord, en av 14 offentlige tannklinikker i Vestfold.

– I sårbar situasjon

61 av fjorårets totalt 490 ­bekymringsmeldinger fra ­offentlige tannklinikker til barnevernet kom fra Vestfold. Fylket har meldt klart flest de tre siste årene. I 2011 kom mer enn hver fjerde melding fra Vestfold blant meldingene fra offentlige tannklinikker i 19 fylker.
– Barn og unge er i en sårbar ­situasjon når de kommer til oss og det vi driver med. Selv om pasienten bestemmer, er jo ­situasjonen slik at de legges bakover i en stol med en voksen over seg som skal inn i munnen deres, sier Pedersen.
Skader, blåmerker eller spesiell atferd hos barn og/eller ­foreldre indikerer at noe ikke stemmer.
– Vi ser de stille tårene. Vi trenger ikke være 110 prosent sikre på at noe er galt. Mage­følelsen tilsier når vi bør ta ­affære, sier Pedersen.

Melder «ikke møtt»

Et forskningsprosjekt (se egen sak) skal nå belyse tannklinikkers rolle i saker der barn og unge utsettes for vold, overgrep eller annen omsorgssvikt.
Men hva med det tannklinikkene ikke ser, rett og slett fordi barnet ikke kommer?
– Foruten det vi observerer når pasienten er hos oss, melder vi også om de ikke møter til oppsatt time, sier Pedersen.
Alle pasienter (deres foresatte) får inntil fem varsler: Timekort, påminnelse via sms, blir ringt etter om de uteblir, får ikke-møtt-brev om det ikke oppnås kontakt på telefon (tre ukers svarfrist) og til slutt en bekymringsmelding til hjemmet. Om ikke denne besvares, varsles barnevernet.
– Det å melde på «ikke møtt», er lett og konkret. Mange bytter og bytter timer, men kommer aldri, forteller Pedersen.

Drøfter anonymt

Hun påpeker at samarbeidet med barnevernet er godt.
– Det er ikke alltid lett å sette ord på det vi observerer, og da er det godt å drøfte anonymt med barnevernet, sier hun.
Tannhelsetjenesten har både meldeplikt og opplysningsplikt til barnevernet. Selv om Vestfold melder mest i landet, mener Pedersen de kan bli bedre.
– Vi vet at det generelt sendes for få bekymringsmeldinger. Men der vi har mistanke om mishandling på grunn av skader i hode- og halsområdet, dokumenterer vi dette med foto, sier tannpleieren.

 

– Må våge å se for å våge å melde

– Vi er helt sikre på at det generelt er underrepresentasjon av meldinger til barnevernet, sier Ragnhild Bjørknes, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.
Sammen med doktorgradsstipendiat Ingfrid Vaksdal Brattabø forsker hun for å ­finne ut mer om offentlige tannklinikkers rolle og kontakt med barnevernet om seksuelle overgrep, vold og omsorgssvikt mot barn og unge. 1700 tannhelseansatte bes besvare en rekke spørsmål.
– Vi må trygge fagfolk som jobber med barn og unge, så de tør å se omsorgssvikten. Og hvis/når de våger å se, må de våge å melde, sier Bjørknes.
– Barn og unge som utsettes for omsorgssvikt, mishandling og overgrep, er veldig lojale. Det er ytterst sjelden at de forteller det med rene ord. Derfor er det er vanskelig å finne disse barna, og derfor må tannhelsepersonell og andre alltid ha det i bakhodet, sier Brattabø.
Studien skal blant annet se på hvilke faktorer som gjør at tannhelsepersonell melder til barnevernet og hva som er barrièrer for ikke å melde. Resultatene er klare om et års tid.
– Tannhelsepersonell i hele Norge har tatt varmt imot oss. De har et ekstra hjerte for disse barna og de ønsker å gjøre det riktige, sier forskerne.

 

– Ta bilder og beskriv

Barneombud og rettsmedisiner Anne Lindboe presiserer at dokumentasjon kan være avgjørende i retten.

– Det er ekstremt viktig at tannhelsepersonell og andre dokumenterer det de ser og opplever når de har grunn til å tro at barn og unge er utsatt for vold og overgrep. Det kan være ­avgjørende i retten, sier hun.
Blåmerker, ulike skader og sår må fotograferes eller ­videofilmes før de gror og forsvinner, mener Lindboe.
– Bruk mobilkamera om ikke annet. Beskriv også nøye i journalen – både funn og alt hva barnet og foreldrene forklarer. Kontakt politiet dersom foreldre nekter deg å ta bilder av barnet. Er man sikker på at barnet er utsatt, skal man kontakte politiet direkte – ikke nøye seg med barnevernet, fastslår hun.
Dersom tannhelsepersonell eller andre opplever at foreldre sjikanerer eller truer dem fordi de vil undersøke barnet, skal det politianmeldes, understreker hun.
– Trusler, sjikane eller vold er uakseptabelt og straffbart. Jeg underkjenner ikke at det kan oppleves vanskelig, men voksne må stå i den plikten de har til å hjelpe barn som er utsatt for kriminelle handlinger. Voksnes angst for ­truende foreldre kan ikke stoppe oss i å si ifra – tenk på hva utsatte barn og unge gjennomgår innenfor husets fire vegger, sier hun.

Kommentarer til denne saken