(Tønsbergs Blad)

– Jeg vil at folk skal vite at det finnes håp, en vei ut, uansett hvor mørkt det ser ut. Det går an å komme ut på andre siden, det er jeg et bevis på, sier 38-åringen.

Kroppen til Helene bærer preg av de siste tjuefem årene. Utallige arr går på kryss og tvers av armer, bein og halsen. Kvinnen som møter Tønsbergs Blad på Kaldnes er en helt annen enn hun var for fem år siden.

Ville bare dø

Helene Eyvindsdatter var bare tretten år da hun kuttet seg første gang.

– Selvskadingen ga meg en slags pause fra den indre uroen jeg følte på. Det ga meg et dopamin-rush, og jeg ble rett og slett avhengig av å kutte meg selv, forteller Helene.

Hun vokste opp i Røyken i Asker.

Noen år senere, da hun var 18 år gammel, oppdaget hun at hun oppnådde det samme ved å ruse seg på smertestillende tabletter. Da flyttet hun også hjemmefra til Tønsberg.

– Jeg havnet i psykiatrien samme året, etter flere alvorlige selvskadingsepisoder, sier hun.

Helene ble gitt antidepressiva og ukentlige samtaler hos psykolog på Distriktpsykiatrisk Senter (DPS). Da hun var 21 år gammel innså hun at hun var avhengig av piller.

– Jeg merket at jeg fikk abstinenser da jeg ikke tok pillene, og det første jeg gjorde var å gå til legen, sier hun.

Da fikk Helene polikliniske samtaler i Avdeling for rus- og avhengighetsbehandling (ARA) i Drammen. Hit gikk hun i flere år og fikk hjelp, og etter hvert fikk hun en innleggelse for avrusning i 2005.

– Jeg prøvde hardt å slutte med pillene, men jeg fikk det ikke til, sier hun.

Det førte til noen tøffe år. Fra hun var 21 år gammel, til hun ble 28 år, ruset hun seg på piller kontinuerlig.

Mistet seg selv

Helene slet, og selv om «systemet» forsøkte å hjelpe henne, opplevde hun at systemet gjorde henne sykere.

– Jeg lurer jo nå på om jeg i det hele tatt faktisk var syk. Jeg vet jeg hadde noen problemer, men jeg opplevde å bli en kasteball i systemet, sier hun.

Det eneste Helene ville, var å dø.

– På et tidspunkt var jeg diagnostisert med depresjon, angstlidelse,unnvikende personlighetsforstyrrelse, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og avhengighetslidelse, forteller hun.

Hun ble kalt behandlingsresistent og kronisk suicidal. Hun beskriver seg som svingdørspasient i psykiatrien, med flere innleggelser enn hun kan telle. Svaret ble å medisinere henne. Tungt.

– Jeg fikk flere og flere medisiner for hver diagnose jeg fikk. Jeg gikk på sovemedisiner, antipsykotika, stemningsstabiliserende medisiner, antidepressiver. I tillegg ruset jeg meg på piller og kuttet meg selv, sier hun.

Flere ganger forsøkte hun å ta sitt eget liv.

– Jeg kunne finne på å ringe ambulansen selv etter et selvmordsforsøk. Andre ganger våknet jeg plutselig på sykehuset, da kunne jeg bli illsint over at noen hadde «reddet» meg fra å dø. Jeg ville bare bort, men jeg fikk det ikke til, sier hun.

I dag er Helene glad for at hun ikke lyktes, at noe holdt henne tilbake.

– Det høres kanskje dumt ut å si det, men jeg visste vel at jeg alltid var ment for et annet liv enn det der. Jeg har alltid hatt store drømmer, men et sted på veien glemte jeg dem. Jeg mistet meg selv, sier hun.

Et semikolon representerer en setning som forfatteren kunne ha fullført, men valgte å ikke gjøre det. Forfatteren er deg, og uttrykket er ditt liv.

Jeg tok tatoveringen da jeg valgte livet.

Helene

Jeg får blikk og kommentarer, men jeg nekter å skjule at jeg har levd et liv. Jeg håper noen finner støtte i å se at jeg tør å ta plass, og at sårene gror. 

Helene

Ble ertet av miljøet

I dag fremstår Helene som en selvsikker og positiv person med livsglede.

– Hvordan kom du deg hit?

– Det var først da jeg flyttet inn på Farmannshjemmet at alvoret slo meg. De andre i rusmiljøet ertet meg og jeg husker det ble sett ned på å havne på «Vernehjemmet», sier hun.

For Helene var dette et tegn på hvor dypt hun hadde sunket, hvor hun faktisk hadde havnet.

– Jeg var blitt en bostedsløs narkoman, sier hun.

Selv om hun startet som ung, var det ikke før hun fylte 28 år at hun havnet fullt og helt i rusmiljøet. Etter et langtidsopphold i rusbehandling for å slutte med piller, ble hun introdusert for heroin.

– Jeg visste hvor de holdt til i Tønsberg – jeg så hvor de satt. Jeg vet ikke akkurat hvordan det skjedde, men etter hvert ble de mine eneste venner, sier hun.

Da hun flyttet inn på Farmannshjemmet var hun 33 år gammel, heroinavhengig og fremdeles tungt medisinert.

– Jeg kjente på hele meg at dette vil jeg ikke, jeg er bedre enn dette. Noe måtte forandre seg, sier hun og legger til:

– Jeg var så lei av å våkne hver dag med et ønske om å dø.

LES OGSÅ: 18 er døde de siste tre årene, Henrik (44) var heldig: – Jeg har mistet mange på veien

Ble seg selv igjen

– Hva gjorde du?

– Jeg leste om hva som faktisk hadde funket for andre. Jeg begynte å gjøre det som ble anbefalt: jeg satte meg et mål om å bli sunn og behandle meg selv godt, sier hun.

Helene leste om hormoner som gir økt trivsel.

– Serotonin, endorfiner, oxytociner og dopamin er alle naturlige hormoner som man får ved å gjøre vanlige ting. Det høres så enkelt ut når jeg sier det nå, men jeg begynte å gå mye tur i skogen og løpe i trappene på Farmannshjemmet for å komme i form, og følte mestring når jeg så resultater. Jeg begynte også å spise sunnere, sier hun.

Like før hun flyttet inn på Farmannshjemmet ble hun også satt på Suboxone. Et legemiddel som brukes til behandling av avhengighet av narkotiske stoffer, som heroin og morfin. Suboxone brukes hos voksne og ungdom over 15 år, som også får medisinsk, sosial og psykologisk oppfølging.

Hun distanserte seg fra rusmiljøet. I alle fall så godt det lot seg gjøre med aktive eller tidligere rusmisbrukere som hver eneste nabo. Hun hadde fått plass på Vestfoldklinikken for å slutte på Suboxone, med ventetid på seks måneder. Den tiden brukte hun på å fokusere på å bli nykter.

– Etter fire måneder flyttet jeg til et annet sted i landet for å vente på innleggelsen. Da kom jeg helt vekk, og jeg fikk tid og fred til å fokusere på meg selv, sier hun.

Helene ba også legen om å få lov til å trappe ned på medisinene hun gikk på. Hun hadde gått på medisiner fra hun var atten år, og visste ikke hvem hun var uten medisiner. For hver dag som gikk følte hun at hun ble mer og mer seg selv igjen.

LES OGSÅ: Ansatt ved rusklinikk sparket etter anklager om rus og utpressing: – Har brutt våre retningslinjer

Ingenting å gå til

– Tåken lettet og jeg hadde valgt å leve, men jeg hadde ingen ferdigheter. Da jeg kom ut fra Vestfoldklinikken hadde jeg ikke noe å gå til. Det eneste jeg var god på var å skade meg, sier hun.

Hun hadde i tiden etter Vestfoldklinikken en ruskonsulent i Tønsberg kommune som dedikerte mye tid og tålmodighet for å gi Helene den hjelpen hun trengte. De bygget opp en relasjon der Helene kunne føle seg trygg. Hun fikk hjelp til å nøste opp i årsaken til at hun hadde hatt så mange problemer hele livet.

– Hun fortalte meg om Skaperverket kafé, og anbefalte meg å jobbe der, sier hun.

Kafeen holder til i Rådhusgaten og drives av Frelsesarmeen, og tilbyr arbeidstrening til folk som trenger det på grunn av ulike årsaker. I 2020 begynte Helene å jobbe frivillig i kafeen.

– Jeg husker hvordan det føltes da jeg lagde min aller første kaffe latte, mestringsfølelsen jeg fikk. Det ga meg en større rus enn piller og heroin noen gang klarte, sier hun.

I tillegg til å få en arbeidsplass med et positivt sosialt miljø, har hun jobbet aktivt med selvfølelse og selvtillit sammen med ruskonsulenten, og det siste året har hun hatt lønnede vakter i kafeen.

– Det skjedde en endring, nå er jeg en helt annen person. Jeg føler jeg endelig har blitt det mennesket jeg alltid skulle være. Jeg har ingen diagnoser og er helt rusfri, sier hun og legger til:

– Jeg kommer aldri til å havne tilbake til der jeg var.

Tåken lettet og jeg hadde valgt å leve, men jeg hadde ingen ferdigheter. Jeg hadde ikke noe å gå til

Helene

Så fant hun Skaperverket kafé. Her fikk hun arbeidstrening og sosial omgang. 

Mestringsfølelsen jeg fikk da jeg lagde min første latte ga meg en større rus enn piller og heroin noen gang klarte.

Helene

Systemet svikter

For Helene er det viktig å få understreket at rusmisbrukere er mennesker som er sviktet, særlig av systemet.

– Jeg skulle ønske at hjelpeapparatet ble forandret, spesielt spesialisthelsetjenesten. Jeg har alltid følt et tidspress på å bli frisk. Du får et år på deg, så er tiden ute. Det er også ventetid på å få plass, og man må være veldig syk for i det hele tatt å få hjelp, sier hun.

Helene anerkjenner at systemet har prøvd å hjelpe henne gjentatte ganger.

– Jeg har kanskje ikke vært klar for å ta imot den hjelpen, men så tror jeg rett og slett at hjelpen de hadde å tilby ikke var riktig for meg, sier hun.

Det var hos kommunen Helene mottok hjelpen hun trengte.

– Der fikk jeg tiden og tryggheten jeg trengte, og ble tatt på alvor med en gang. Jeg fikk også styre min egen behandling, der vi ikke trengte å følge en mal, sier hun.

Helene forteller at normen for behandling i dag er medisiner og psykolog, men hun skulle ønske det var større fokus på individuelt tilpasset behandling for rus- og psykiatri tidlig i behandlingsløpet.

– Jeg satt i så mange år på psykiatrien og snakket om problemene mine uten å finne en løsning. Det fungerer kanskje for noen, men for meg satte det meg bare mer og mer på siden av samfunnet, i en boble av instutisjoner. Det var først da jeg kom til bunns i mine problemer, fikk jobbtrening og ble minnet på at jeg faktisk har noe å bidra med i samfunnet, at jeg kom meg helt ut av det, sier hun og legger til:

– Jeg tør nesten ikke å tenke på hvordan ting kunne blitt om jeg fikk riktig hjelp da jeg var atten, eller til og med tretten, sier hun.

LES OGSÅ: Ståle (45): – Det er alltid lys i tunnelen

– Det finnes håp

Selv om hun helst skulle vært foruten mye av smerten hun følte, ser hun tilbake på alt hun har opplevd med en viss takknemlighet.

– Disse opplevelsene har gjort meg til den personen jeg er i dag, og jeg håper min historie kan være med på å spre håp til andre som sitter fast der jeg var seks år siden, sier hun.

Helene velger for eksempel å gå i t-skjorte med arrene synlig.

– Jeg får en del blikk og det hender jeg får kommentarer, men de er faktisk en del av meg og jeg nekter å skjule at jeg har levd et liv. Alle har en historie. Jeg håper noen finner støtte i å se at jeg tør å ta plass, og at sårene gror, sier hun og legger til:

– Alle har noe å bidra med og det er plass til alle i samfunnet.

(Saken fortsetter under bildet)


– Vanskelig å treffe alle

Avdelingssjef ved DPS Vestfold, Mette Camilla Moen, sier hun syns det er leit å høre at Helene opplevde å bli en kasteball i systemet.

– Vi gjør vårt beste for å tilby utredning og behandling av høy kvalitet, tilpasset den enkelte pasient. Å forstå hva som er hva av rus, avhengighet, abstinenser og psykisk lidelse er vanskelig, og det er krevende å finne riktig behandling, sier hun.

Hun forteller at det er til enhver tid rundt 3000 pasienter i behandling ved DPS Vestfold, som blant annet ligger på Linde på Nøtterøy.

– Vi ser dessverre at det er noen vi ikke får til å hjelpe så godt. Nettopp det å få til at pasienter med alvorlige og sammensatte symptomer får hjelp som hjelper, er tidvis vanskelig, sier hun.

Avdelingssjefen forteller at tilbakemeldinger om det som ikke fungerer så bra er viktig for deres 350 ansatte, slik at de kan forbedre tilbudet.

– Jeg syns det er så flott å høre at Helene fant sin egen motivasjon og egen verdi, og at de rundt henne styrket henne i det. Jeg ønsker gjerne å snakke med henne for å høre hva vi kunne gjort på en annen måte tidlig, om det er noe hun ser som kunne hjulpet henne mye tidligere. Det er akkurat sånn vi kan bli bedre til å treffe nettopp alle individene vi er her for å hjelpe, sier hun.

Vil fullføre skolen

I dag finner Helene mye glede i å gå turer i skogen, lese bøker og lage seg et sunt måltid.

– Nå er jeg er endelig trygg i meg selv, og jeg har et sunt og sterkt nettverk rundt meg. Jobben på Skaperverket har gitt meg arbeidstreningen og de sosiale ferdighetene jeg trenger for veien videre, men jeg har mye mer å gi, sier hun.

Helene ønsker å jobbe i et omsorgsyrke, men først må hun fullføre videregående.

– Planen er først å ta fagbrev i helsefagarbeider. På sikt ønsker jeg å ta videre utdanning i helse og omsorg, men det får ta den tiden det tar.

Hjelp til deg med rusproblemer

Rusproblemer kan ramme alle, i alle aldre. Det finnes ulike tilbud som kan hjelpe deg. Hva slags hjelp du bør søke, kommer blant annet an på hvor alvorlig rusproblemet er.

Hjelp i kommunen:
Alle kommuner / bydeler har egne ansatte med ansvar for oppfølging av personer med rusproblemer som søker hjelp. De har ofte betegnelsen ruskonsulent, men kan også ha andre titler. De kan bidra med råd og veiledning men også med terapeutiske samtaler, som fastlegen kan med sin medisinske innfallsvinkel. Begge instanser har taushetsplikt og kan henvise til spesialisthelsetjenesten.

Hjelp i spesialisthelsetjenesten:
Hvis du ikke oppnår tilstrekkelig rusmestring og kontroll kan du henvises til spesialisthelsetjenesten – tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Her samarbeider lege, psykolog og sosialfaglig personell.

Både kommunens sosialtjeneste, helse- og omsorgstjeneste og lege kan henvise deg til tverrfaglig spesialisert behandling.

Verktøy for å kartlegge egne rusproblemer

Audit og Dudit, Alcohol E, Dudit E er testverktøy som kan tas i bruk for å gi en indikator på om du har lette, moderate eller alvorlige problemer, og følge med på ditt forbruk av alkohol eller andre rusmidler.

RUSinfo

Ring eller chat med RUSinfo helt anonymt, og få svar på det du lurer på om rus.
Telefon: 915 08 588
Nettside: rusinfo.no

Ivareta – pårørende berørt av rus

Trenger du råd eller noen å snakke med? Ring støttetelefonen for pårørende.
Telefon: 800 40 567
Nettside: ivareta.no

Kilde: Helsenorge.no

LES OGSÅ: Rektors sterke melding til elevene: – Ikke kjøp denne dritten. Jeg ber dere, ha respekt for deres eget liv og helse.