Tirsdag 3. juli 1934.
Østlands-Postens lettbeintspalte «Dagen i dag» melder som vanlig om stort og smått. Mest smått. Påslag i brødprisen med 1 øre. Også bensinprisen økte med 2 øre per liter. Og en notis om at to menn med seildukskanoer hadde padlet fra Oslo til Nevlunghavn.
Og at befolkningen på den «paradisisk skjønne søndagen» hadde valfartet fra Larvik i biler og båter. Oppover Farris og utover fjorden:
«Til Hvittensand, Goen, Jordebukta, Kongsbakke, Viksfjord, Eftang, Svenør, Ula, Stavern, Skråvika, Rakke, Naverfjorden, Kjærstranna, Nevlunghavn, Helgeroa og hva de heter alle de skjønne stedene vi har ikke altfor langt fra byen. Overbefolket av lykkelige mennesker som glemte alt som er tungt og trist i tiden, for den herlighet som sommeren har åpnet sine dører for», skrev ØP den gang.
Kongsbakke var blant de aller mest populære utfartsstedene for larviksfolk.
Kongsbakke ligger omtrent midt i bildet. Andebakke til høyre i bildet, og Ølbergholmen til venstre.
Like før badesesongen i 1934 dukket det opp en kunngjøring i Østlands-Posten. Beskjeden lød enkelt:
"Adgang er forbudt".
ØP fulgte opp, og bekreftet det folk fryktet:
Kongsbakke var solgt, og i ferd med å gjerdes inn.
En sandefjordsmann ville ha området for seg selv.
I 2022 er det tidligere populære utfartsstedet Kongsbakke et ukjent sted for de fleste.
Dette er historien om restene av et stengsel.
Et snaut år etter avisas omtale av de skjønne utfartsstedene kunne man stryke Kongsbakke fra lista.
Området ble solgt til en direktør fra Sandefjord. Østlands-Posten undersøkte saken nærmere den gang, og kunne sørgmodig bekrefte at det var riktig at mannen planla å gjerde inn eiendommen.
– En viktig oppgave
På lederplass samme sommer kommenterte Østlands-Posten saken, og mente det var trist for friluftslivet og campingbevegelsen at det populære utfartsstedet «med sin herlige strand og friske sjø» var solgt til en privatmann, og at publikum var gjerdet ut.
– Ettersom de vakreste plassene langs sjøen selges eller bortfestes til private blir det stadig vanskeligere for «de eiendomsløse badegjester» å finne et sted å komme i land og slå leir for å nyte sommerens gleder noen korte timer. Her ligger det en stor sosial-sanitær oppgave å løse, nemlig å sikre allmennheten fri tilgang til strender og høvelige campingplasser. Sol og sjø og strand bør i videst mulig utstrekning være frie goder, fastslo ØP på lederplass.
Stengt ute
På 30-tallet ble badeplassene færre. Gjerder og adgang forbudt-skilt poppet opp. Lovforslag som skulle sikre folket tilgangen til friområder ved sjøen ble forkastet.
Befolkningen syntes lei av privatiseringen som skjedde i skjærgården, men grunneierne hadde alt å tjene på å holde lav profil, og de fortsatte å selge hytteparseller til rike byfolk. Flere tidligere politikere og administrasjonsansatte som ØP har snakket med, mener at salg av strandeiendommer ble en slags livbøye for fattige bygdefolk i de harde trettiårene.
Østlands-Posten forsøkte å ta vare på minnene om Kongsbakke i den kollektive bevisstheten, og løftet igjen fram Kongsbakke som et skrekkeksempel på lederplass 2. februar 1937:
– Nu eies det av en privatmann som har gjerdet det inn til bruk alene for sig og sin familie. Det er derfor med glede vi ser at regjeringen har fremsatt et lovforslag som skal ta sikte på å stanse urimelige misbruk av eiendomsretten til utmark, skrev ØP.
Adgang forbudt også i 1946
Lovforslaget falt, men problematikken besto. I lederen «Stengt ute» i Østlands-Posten 14. mai 1946 får man et innblikk i hvordan datidens innbyggere oppfattet temaet.
– Nær sagt hver eneste strandstrimmel mellom Kjerringvik og Helgeroa er opptatt av private hytter med adgang forbudt.
Han ønsket at det offentlige skulle sikre tilgangen til utfartsplasser og badeplasser, og omtalte privatiseringen som et sosialt problem med dyptgående virkning – og skrev at avisa hadde forsøkt å sette fokus på saken i 20 år, og nevnte igjen Kongsbakke.
– Vi redder stumpene
Snaut ti år senere kom friluftsloven. Loven fra 1954 åpnet for at kommunene kunne søke Fylkesutvalget om tillatelse til å innføre byggeforbud på strandstrekninger. Oslofjorden Friluftsråd var med på å utforme loven, og Henry Jacoby i friluftsrådet mente at man reddet stumpene:
– Loven kommer i grevens tid. Det er utrolig mange som bygger og vil bygge hytte nå. Nå står det til de enkelte kommuner å innføre byggeforbud ifølge loven. Loven bestemmer byggeforbud i en linje på 300 meter fra stranden. Loven betyr særlig meget for Brunlanes og Tjølling i vårt distrikt. Den kan redde meget, sa Henry Jacoby til ØP i 1954.
Allerede året etter søkte Brunlanes kommune og Tjølling kommune Fylkesutvalget om å innføre byggeforbud i enkelte områder, og fikk gjennomslag for dette.
Byggeforbudet førte til at befolkningen senket skuldrene.
Nakenbaderen på Kongsbakke
22. juli 1957.
Været var strålende. Noen familier hadde slått seg ned på stranda til den nå aldrende direktøren fra Sandefjord.
Han gjorde som han hadde gjort helt siden han inntok stranda for over 20 år siden. Han kledde seg naken, tok også av seg brillene og kastet seg uti sjøen. Deretter la han seg til tørk på svaberget.
Dagen etter klasket «forargede badegjester» en anmeldelse i bordet hos politiet i Larvik.
De hadde fått med seg opptrinnet, og Østlands-Posten meldte i en notis at det var snakk om en «litt komplisert» sak ettersom nakenbadingen hadde skjedd på mannens eiendom, og at han dermed ikke kunne sies å ha forstyrret den offentlige fred og ro.
En måned senere ble han bøtelagt for «utuktig atferd». To av badegjestene var nemlig to 14-årige jenter, og de andre badegjestene oppfattet at den eldre mannen «badet naken for å fordrive dem fra stedet», og at han også skal ha gått tett innpå jentene.
Lovverket
Adgang forbudt-skilt og privatisering av strandsonen førte til avisskriverier i Østlands-Posten allerede på 1930-tallet.
– Det var helt nødvendig å gjøre dette nu. Det er ingen mening i at noen få tusen mennesker kan stenge alle de andre ute fra adgangen til å bade, uttalte justisdepartementets ekspedisjonssjef Augdahl til Østlands-Posten da det ble fremmet et forslag om å gi kommunene adgang til å ekspropriere badeplasser allerede i 1936. Forslaget ble stemt ned.
- Fra 1954 inntrådte en midlertidig lov om byggeforbud for strandstrekninger,og åpnet for at Fylkesutvalgene kunne nedlegge byggeforbud i et belte inntil 300 meter fra sjøen. Forbudet var ikke generelt, og ga ingen veiledning til hvordan unntaksvurderingen skulle skje. Både Tjølling og Brunlanes innførte byggeforbud i enkelte områder.
- I 1955 fikk hele strekningen fra Stavern til Nevlunghavn et 75 meters byggeforbud. 83 grunneiere ble berørt. Også i Tjølling vedtok Fylkesutvalget et byggeforbud for enkelte eiendommer, og i varierende avstand fra sjøen. I Tjølling ble 69 eiendommer berørt.
- I 1957 ble 1954-loven bestemmelsen endret og tatt inn i Friluftsloven. Friluftsloven bestemte at fylkesutvalgene nå kunne nedsette tidsbegrenset byggeforbud dersom hensikten var å sikre eller fremme friluftslivet dersom området grenset mot sjø eller vassdrag. Friluftsloven ble til, og sa at «enhver har rett til å bade i sjøen eller vassdrag fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre».
- I 1965 ble loven avløst av en ny, midlertidig strandlov fordi 1957-loven ikke vernet strandarealene godt nok. Loven flyttet makt fra fylkesutvalgene til formannskapet i den enkelte kommune, og åpnet for at kommunene selv kunne vurdere annerledes og tillate bygging også i strandsonen. 1965-loven etablerte et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjø.
- I 1965 ble Bygningsloven vedtatt. Loven gjaldt planlegging av arealdisponering, og krevde at alle kommuner utarbeidet en generalplan.
- I 1969 vedtok Tjølling kommune sin delgeneralplan, som gjaldt Torsøyhalvøya. Kommunen fortsatte arbeidet med å utarbeide en generalplan for hele kommunen.
- I 1971 ble den midlertidige strandloven erstattet av en permanent lov. Forbud mot bygging i 100-metersbeltet ble videreført. Arealene i strandsonen skulle forvaltes «ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering til beste for brukerne og grunneierne». Dispensasjonskompetansen (hvem som gir dispensasjon fra byggeforbudet) ble flyttet fra kommunene tilbake til fylkesutvalgene. Byggeforbudet i 100-metersbeltet ble videreført.
- I 1976 ble dispensasjonskompetansen igjen flyttet tilbake til kommunene i en ny lov.
- I 1979 vedtok Brunlanes sin generalplan.
- I 1982 entes en rekke kommuner i en høringsrunde at regelverket knyttet til strandplaner generelt og hyttebygging spesielt var alt for komplisert.
- I 1983 vedtok Tjølling kommune sin generalplan.
- I 1984 fikk kommunene viljen sin - krav om egne strandplaner ble fjernet.
- I 1985 ble plan- og bygningsloven innført. Her ble også strandsonevernet tatt inn. Loven forenklet regelverket og bygget videre på bygningsloven fra 1965. Naturvern og friluftsliv skulle stå sentralt i arealforvaltningen, og 100-metersbeltet ble videreført.
- I 2009 ble regelverket blitt ytterligere skjerpet i ny plan- og bygningslov. Målet med lovendringen var å unngå bit-for-bit-utbygging av strandsonen, og det ulne dispensasjonsbegrepet «særlige grunner» tatt ut. Fra 2009 fremgår det direkte i plan- og bygningsloven at det i 100-metersbeltet skal tas særlig hensyn til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser. Også brygger er fjernet, og ikke lenger tillatt.
Dispensasjoner
Helt siden Bygningsloven kom i 1924 har det vært mulig for kommunene å gi dispensasjoner, men etter 2009 er dispensasjonspraksisen strammet betydelig inn for bygging i strandsonen:
– Fordelene ved å gi dispensasjon må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. For strandsonen betyr det at det ikke kan gis dispensasjon dersom hensynet til naturmiljø, kulturmiljø, friluftsliv eller andre allmenne interesser blir vesentlig tilsidesatt», uttrykte statssekretær Heidi Sørensen i Miljøverndepartementet etter lovendringen i 2009.
Kilder: Ot. prp nr. 64 82-83, foredrag om strandsonen 2010, masteroppgave 2019.
Fikk støtte fra lensmannen
Anmelderne refererte til den nye strandloven fra 1954, og mente de med denne loven i hånd kunne bade på annen manns grunn.
Direktøren fra Sandefjord var dypt uenig, og tok selv kontakt med lokalavisen for å få fram sin mening. Mannen var «meget forbauset» både over anmeldelsen og artikkelen, og han refererte selv til den nye strandloven, som også ble gjengitt i ØP:
«Enhver har rett til å bade i sjøen fra strand i utmark eller fra båt når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre».
Mannen mente at man regnet «rimelig avstand» til et sted mellom 100 og 150 meter fra nærmeste bygg. I den aktuelle saken var det mindre enn hundre meter fra hytta, og direktøren fikk attpåtil med seg lensmannen for å gjøre en måling. Lensmannen bekreftet overfor ØP at dette var riktig.
Småpiker til fortrengsel og ulempe
Det stanset imidlertid ikke der. Den eldre mannen mente at «stranden var okkupert av en flokk mennesker», og at de ikke tok hensyn til ham. Ettersom han hadde tatt av seg brillene da han badet, hadde han heller ikke gjort seg tanken omkring alderen til badegjestene. Han mente rett og slett at anmeldelsen var tuftet på «skitten fantasi», og sa at han selv vurderte å anlegge sak for «deres grisete anklage».
– «Gjestene» oppholdt seg på en strand hvor de ikke har lov til å være, og hvor de var både til fortrengsel og ulempe for andre, hevdet mannen.
Fikk nedjustert boten
ØP har innhentet gamle dokumenter fra politiet og fra statsadvokaten.
Disse viser at nakenbaderen først ble forelagt en bot på 500 kroner, noe som tilsvarer omtrent 7 600 kroner etter dagens verdi.
En måned etter at boten ble utstedt, valgte lensmannen å nedjustere beløpet til 100 kroner, som tilsvarer 1500 kroner etter dagens verdi.
Tre dager senere vedtok nakenbaderen boten, og saken var ute av verden.
Det samme var trolig også Kongsbakke, for det tidligere så populære utfartsstedet ble knapt nevnt i lokalavisene de påfølgende tiårene.
Reetablert som friområde
Historien om allmennhetens tilgang til friluftsområdet på Kongsbakke fikk imidlertid en lykkelig slutt. I 1979, 45 år etter at gjerdene ble ført opp, sørget Friluftsnemnda i Tjølling for å inngå en avtale med grunneierne i området om å etablere tursti mellom Andebakke og Kongsbakke, og Kongsbakke ble dermed reetablert som friområde, riktignok med teltforbud og ferdselsregler for publikum.
Anton Kristian Olaussen jobbet i kommuneadministrasjonen i Tjølling kommune fra 1968 og fram til kommunesammenslåingen med Larvik i 1988. Han husker at kommuneadministrasjonen var svært fornøyd med saken:
– Friluftsnemnda jobbet veldig godt med å få på plass avtaler med grunneierne, og de merket opp stier der folk kunne gå. Jeg skulle ønske jeg kunne ta æren for det, men dette var altså arbeidet til Friluftsnemnda, sier Olaussen.
LES OGSÅ: Loven kom i 1965, men nedbyggingen av strandsonen skjer fortsatt
– Slettet fra bevisstheten
Dersom du ikke kjenner til stedsnavnene Kongsbakke eller Andebakke så er du ikke alene. I dag brukes området i liten grad av folk. Gro Stalsberg i Vestfoldmuseene IKS vet hvor Kongsbakke ligger. Hun er fra Tjølling, men har likevel aldri vært der selv.
– Hvorfor ikke? Dette var jo en gang et av de mest populære utfartsstedene i Larvik.
– Dersom stengslene kom opp så tidlig som på 30-tallet og ble stående såpass lenge, da har det nok en ganske naturlig forklaring. Stedet har blitt slettet fra bevisstheten til folk, sier Stalsberg.
– Og et område mister sin funksjon som et avslappende sted der du tar med familien når det oppstår ekle hendelser, legger hun til.