– Dette var noe som gjentok seg ofte. Det at pleierne på Furuheim fortalte oss én ting om mamma, og så opplevde vi noe helt annet

– Hvis jeg skal beskrive mamma med få ord, så vil jeg si at hun var en som elsket livet. Hun elsket å leve.

Tone M. Ambjørnsen Torgersen forteller om mammaen sin. I hendene holder hun en tykk konvolutt. Den inneholder deler av journalen om hennes mor, Thorbjørg Ambjørnsen.

– Jeg har spurt om å få hele. Men de klarte ikke å skrive den ut. Det jeg har fått forteller ingenting. Det er ikke spor av avvik.

Ble glemt på toalettet

8. oktober 2021:

«Ankommer kl. 11.30 som vanlig. Da sitter mamma i stolen uten klær, ingen truse, eller sokker. Klær var strødd omkring på badet og når jeg tok henne vekk fra stolen hennes var det bæsj på sitteunderlaget.»

– Det var et forferdelig syn. Senere viste det seg at hun hadde blitt glemt på toalettet. Hvem er det som glemmer en dame på 98 år på toalettet?

Men opplevelsen datteren Tone fikk i oktober var bare én av mange. En drøy uke tidligere hadde hun notert følgende i familiens private journal:

«Mamma satt i stolen uten støttestrømper og barbeint, uten drikke, uten undertøy og det stinket urin i rommet. Hun hadde tisset litt på seg også og det luktet så forferdelig. Jeg tok henne med til toalettet og dette viste at hun hadde inntørket bæsj nedover på låret og hun var sår.»

Valgte å adoptere

Thorbjørg Ambjørnsen ble født i Bøkelia 21. september 1923.

– Hun hadde en meget trygg og god barndom, med mange gode mennesker som brydde seg om henne rundt seg, forteller Tone.

Faren drev tobakksforretning på Torget, og kanskje gjetter noen larviksfolk med det, at pikenavnet til Thorbjørg var Trondsen.

– Han døde mens hun gikk i 2. klasse på handelsskolen. Da måtte hun slutte, for å hjelpe til i butikken.

På den tiden hadde hun allerede truffet mannen i sitt liv. Leif Ambjørnsen.

– Kjærligheten måtte vente under krigen, men de holdt kontakten. Og de giftet seg i 1948. Han var blitt ferdig utdannet tannlege, og sammen dro de rundt i Norge som et omreisende tannlegekontor. Det var fine år.

Etter hvert etablerte Leif seg med tannlegekontor i Kongegata, samtidig som de prøvde å utvide familien.

– Det var mange forsøk, men etter flere undersøkelser bestemte de seg for å adoptere. Og det er jo jeg inderlig glad for, smiler Tone.

Pleiet mannen i ti år

Før Thorbjørg ble avhengig av pleie selv, pleiet hun sin mann i mange år. For i 1992 ble Leif alvorlig kreftsyk.

– I ti år pleiet hun ham hjemme. Det var til tider svært tøft, blant annet fordi pappa også fikk helvetesild og hadde forferdelige smerter. Men hun klaget aldri.

En maidag i 2002 døde Leif.

– De fikk 54 gode år sammen. Kjærligheten er størst, sa hun ofte. Men tiden går altfor fort, så ta vare på den.

Og det gjorde Thorbjørg.

– Det at hun elsket å leve sluttet ikke da pappa døde. Hun ville fortsatt oppleve ting. Se verden. Da hun var 87 år var vi i Marokko. Da red hun på kamel. For meg sier det noe om livslysten og gnisten som var i henne.

– Noe av det mest skremmende

9. juli 2020:

«Det flyter av klær og glass på rommet,- mamma sitter sjuskete og møkkete i stolen. De skylder på at hun ikke vil vaske seg eller skifte klær. Men jeg får dusjet henne og skiftet på henne uten problemer. Vi kjører ut en tur. Hun spiser en stor porsjon mat på Bøkeskogen kafé»

– Dette var noe som gjentok seg ofte. Det at pleierne på Furuheim fortalte oss én ting om mamma, og så opplevde vi noe helt annet, sier Tone.

7. april 2021:

«Hun ble tatt opp kl. 13. Hun var litt trøtt i dag sa de. Frokost påstår de hun har spist, men ser ingen tallerken med mat eller glass med drikke når jeg kommer. Hun sluker rundstykker jeg har med og drikker kaffe. Jeg etterlyser drikkelisten – det har de ikke til henne. Hun spiser dobbel porsjon til lunsj og er enda mer sulten.»

– Det var helt vanlig å få beskjed om at hun ikke hadde spist fordi hun ikke var sulten. Så tok vi henne opp, og da spiste hun med stor appetitt.

Tone besøkte moren flere ganger i uken, og de fleste gangene visste de ansatte at hun kom.

– Det er noe av det som er mest skremmende. For det er så markant forskjell på hvordan mamma var stelt når de visste at vi kom, og hvordan hun var stelt når vi kom uanmeldt.

Trodde viktig medisin var vitaminer

Det er datteren Tone som har ført alle notatene i familiens private journal.

Men Østlands-Posten har også snakket med to av barnebarna. Mette bor i likhet med Tone på Nøtterøy, og besøkte mormoren sin ofte.

– Vi har akkurat den samme opplevelsen. Det å finne mormor sjuskete og dårlig stelt uten å ha blitt tatt opp av senga når du kommer midt på dagen er ikke en god opplevelse. Og det skjedde igjen og igjen, sier Mette.

Barnebarnet Anette Kristiansen bor med mann og barn i Stavanger, og traff naturligvis ikke mormor like ofte. Men før jul i fjor ble det oppvask da Anette, som selv er hjelpepleier og ergoterapeut, kom på besøk.

– Det er mange ting å peke på, og det er opprivende for meg å snakke om. Jeg blir både sint og lei meg.

Men én episode har kanskje gjort sterkest inntrykk.

– Jeg fikk medisinene hun skulle ha, men så spurte jeg pleieren om hva de forskjellige var. Det var en stor pille mormor ikke ville ta. Da sa pleieren at det ikke var så farlig, for det var bare vitaminer. Jeg følte meg ikke trygg på det, og insisterte på at de skulle sjekke nøye hva det var.

Det var definitivt ikke vitaminer.

– Mormor hadde urinveisinfeksjon og gikk på antibiotika. Og pillen pleieren mente bare var vitaminer var nettopp antibiotika. Det sier sitt om forholdene der. Det er stor sannsynlighet for at hun ikke har fått de medisinene hun skulle ha fått.

Gikk bort i februar i år

21. februar i år døde Thorbjørg. Familien var ikke hos henne da hun sovnet inn tidlig på morgenen, men litt senere ankommer Tone:

«Hun er nydelig stelt i klær jeg hadde lagt fram,» skriver Tone i notatene sine.

Thorbjørg var 98 år da hun døde. Flere hendelser de siste månedene gjør likevel sitt til at familien føler de sitter igjen med flere spørsmål om hvorfor hun gikk bort.

– I november fikk hun stygge sår på hælene som ikke ville gro. Vi hadde minnet de ansatte på flere ganger at man må legge en pute under føttene. Men de sa det ikke nyttet, fordi hun bare sparket den bort. Det er selvfølgelig lett å løse ved å legge den under lakenet. Små, enkle ting, som er så viktige, sier Tone.

Også barnebarnet Anette minnet de ansatte på det samme.

– Man trenger ikke være helseutdannet for å skjønne at folk som er mye sengeliggende må få avlastning. Og sår på hælene er veldig vanlig. Da er det hårreisende at man ikke tar forholdsregler for å hjelpe pasienten, sier Anette.

Summen av alt de har opplevd på Furuheim får Tone til å trekke en drastisk konklusjon.

– Jeg vet mange vil riste på hodet når jeg sier dette, med tanke på at mamma var 98 år. Det er brutalt å si. Men jeg mener de tok livet av henne.

Forsøkte å få til hjemmeomsorg

Familien til Thorbjørg har gjort en nøye vurdering før de går ut med moren og mormorens historie på denne måten. Og Tone er forberedt på reaksjoner.

– Noen vil sikkert spørre hvorfor vi lot henne bo på Furuheim når vi syntes det var så ille der. Jeg kunne vel bare tatt henne hjem til meg selv?

Men det ble forsøkt.

– Jeg overtok mammas leilighet i Larvik i 2012. Da totalrenoverte vi den og tanken var at jeg skulle flytte dit og ta meg av mamma selv. Men vi fikk avslag fra skatteetaten på den ordningen, fordi jeg var gift. Min mann har sitt virke på Veierland, og kunne ikke flytte. Vi kunne ikke ta mamma til Veierland, for der er det ikke fastlandsforbindelse. Da var det eneste alternativet pendling. Det ønsket vi ikke.

Hun er sikker på at Thorbjørgs historie ikke er enestående.

– Det er hele poenget med å fortelle denne historien. Det er ikke sånn at vi er de eneste som opplever dette. Noe må gjøres, og vi håper denne historien kan bli begynnelsen på det.

Vil informere politikerne først

Kommunalsjef Guro Winsvold har fått hele saken til gjennomlesing før publisering.

– Jeg har ingen kommentar til innholdet i saken foreløpig. Vi tar alle slike henvendelser på alvor og gjennomgår nå de forholdene som er påpekt i saken og ser også på hvordan avdelingen håndterer slike hendelser. Jeg har tillit til at dette blir en grundig gjennomgang av våre fagfolk, skriver Winsvold.

Innholdet i notatene til familien er oversendt til alle politikerne i hovedutvalget for helse og mestring, og Frps Per Manvik har bedt om en orientering.

– Kommunedirektøren vil orientere hovedutvalget om innholdet i denne oppsummeringen i neste møte, bekrefter Winsvold.