– Det siste pappa gjorde var å redde fire liv

– Hva jeg husker? Alt.

Ordene kommer fra Maren Glomsrød (36).

Drøyt åtte måneder etter den forferdelige dødsulykka på Svinesundveien, der Maren mistet pappa Espen (64) og lillesøster Synne (32), tar hun imot HA hjemme i barndomshjemmet i Stigveien på Gimle.

Kjørte kran på Saugbrugs

På fanget har hun lille Dagny, som lå i mammas mage den grufulle dagen i august i fjor.

Eldstejenta Signe (3), med blafrende lyst hår, leker med mormor Bodil utenfor.

Maren bor til daglig i Tromsø sammen med sin svenske samboer Martin (38) og parets to barn. De traff hverandre da de var turnusleger i Narvik. I dag jobber begge som leger ved Universitetssykehuset Nord-Norge. Han som anestesilege, hun ved geriatrisk avdeling.

Fortsatt har Maren, og nå også hele familien hennes, sterke bånd til hjembyen.

– Jeg flyttet ut i 2006, for å studere i Polen. Men jeg har alltid vært mye hjemme i Halden. Alle sommere og alle ferier. Kjørte kran på sommerjobb hos Saugbrugs og jobbet i hjemmesykepleien mens jeg studerte. Dette, altså huset her i Stigveien, er et godt hjem. Trygt. Med verdens beste mennesker. Hit er det alltid godt å komme, sier hun.

Den siste, fine uka

Det var nettopp her, i hjembyen med barndomshjemmet som base, som familien var samlet i starten av august 2022. Lillesøster Synne, som bodde og jobbet i Bergen, var på ferie hos mamma og pappa. For høygravide Maren handlet det mest om litt avlastning.

– Jeg rømte ned hit fra Tromsø, for å være ærlig. Høygravid, sliten og trøtt. Her fikk jeg slappe av på sofaen, mens Signe fikk full oppmerksomhet av både besteforeldre og tante. Hun var veldig glad i både morfar og tante.

Maren blir blank i øynene.

Men sprekker opp i et varmt smil, og sier:

– Jeg er veldig glad for at den uka, den siste uka vår sammen, var så fin.

Mandag 8. august. Sommer-Halden viser seg fra sin beste side. Drøyt 20 grader og strålende sol. Hjemme i Stigveien pakker familien Glomsrød bilen. Maren og lille Signe skal hjem til Tromsø, og pappa Espen, mamma Bodil og søster Synne skal slippe dem av på Gardermoen – før de selv skal videre på ferie til Bodils hjemsted på Sunnmøre.

Slik skulle det ikke gå.

I stedet viste livet seg fra sin mest brutale side.

Hørte pappa skrike

– Stemningen i bilen var god. Vi snakket om babynavn, mer koselig som familie får man det ikke, sier Maren.

Pappa Espen var sjåfør, med høygravide Maren i passasjersetet. Bak satt Synne til venstre, Bodil i midten og lille Signe til høyre – ofte med en kosete, leken og omsorgsfull mormor tett inntil seg.

På Svinesundveien, nesten ute ved Løkkebergkrysset, smeller det.

– Jeg så ned, kanskje på mobilen. Så hørte jeg pappa skrike. «Neeeei!» Jeg skvatt til, og så rett i fronten på bussen. Så smalt det. Ruta eksploderte, og jeg kjente et voldsomt trykk gjennom kroppen.

Maren forteller at Espen rakk å gjøre en ekstremt viktig detalj i tidelene før sammenstøtet.

– Pappa hadde jo fysikk som en 30-åring, var kjapp i hodet og vrengte bilen til siden. Litt ut mot veiskulderen, slik at bilen fikk et noe annet treffpunkt med den møtende bussen.

Reddet fire liv

Datteren nøler derfor ikke med å fastslå:

– Det siste pappa gjorde var å redde livet til fire mennesker. Altså meg, mamma, Signe og ufødte Dagny.

I en fullstendig smadret bil får høygravide Maren uante krefter. Kanskje er det også opplæringa fra ulike runder med katastrofehåndtering i helsevesenet som slår inn. Hun vet i dag ikke selv hvordan hun klarte det, men med stor gravidmage og i åpenbar sjokktilstand klarer hun å sparke seg ut av bilvraket.

– Jeg hørte at Signe gråt, og gikk først bak til henne. Ingen synlige skader.

I midten bak satt Bodil fastklemt. Hun hadde store smerter på venstresiden av kroppen, men kunne tross alt gi Maren – som nå handler på både impuls, som trent lege og i sjokktilstand – en slags tommel opp.

Maren tar seg rundt bilen. Til førersiden.

Det er nå hun innser tragedien.

Pappa Espen er død.

Lillesøster Synne er død.

Babyen i magen

– Døden inntraff umiddelbart, det var ingen lidelse. Det er tross alt godt å vite. At stemningen like før var idyllisk familielykke, hjelper også på. De døde på topp, pleier vi å si.

Ute på Svinesundveien, der både bil og buss har havnet et godt stykke ut på et jorde, strømmer folk til. For å hjelpe. Maren sørger for at AMK er kontaktet, og ringer selv samboer Martin – og får satt ham på et fly sørover.

Så slår neste tanke inn:

Hva med babyen i magen?

– Rett etter ulykka var jeg usikker på om jeg kjente liv. Og selv da jeg gjorde det, våget jeg ikke stole på det. Så jeg var bra stresset inn mot observasjon og kontroll på sykehuset. Heldigvis var alt bra med babyen.

Det meget levende beviset sitter på fanget hennes i familiehjemmet i Stigveien. Med store øyne, som lyser av både nysgjerrighet og beskjedenhet, følger hun med på HAs to mannfolk hjemme på mormors kjøkken.

– Morsrollen har beskyttet meg. Reddet meg. Som mamma må man liksom tilbake til nuet. Og i nuet er det så mye glede. Så mye liv. At livet tross alt får mening. At man klarer å finne kraft og livsgnist.

«De har vært fantastiske»

Maren ble selv bare påført ribbensbrudd og mindre skader i ulykka.

For mamma Bodil var skadene mer alvorlige. Hun ble fraktet til Ullevaal, og operert der.

– Mamma er den sterkeste, flotteste og beste jeg vet om. For ei dame! Hun er selv sykepleier, og viste en kraft etter ulykka som det er vanskelig å beskrive. Hun ble skrevet ut av sykehus én dag før begravelsen av sin mann og datter. Der skulle hun bare være. Hun er unik, mamma. Vi har lent oss på hverandre de siste månedene, sier Maren.

Igjen blir øynene blanke.

Men Maren er tydelig og klar i både stemme og ordvalg.

Ikke minst når hun skal fortelle om og beskrive den massive støtten familien har fått i etterkant av ulykka. Nettopp det, kjærligheten fra en hel by, var hovedårsaken til at Maren takket ja til en reportasje i HA. For å uttrykke en felles og hjertefølt takk tilbake.

– Prest Berit Øksnes og Marianne Lie Jensen i begravelsesbyrået var, og er, helt fantastiske. Det samme gjelder Anne-Grethe Fladeby., som jobber i Tryggheim Barnehage. Kriseteamet i Halden kommune sørget for at Signe fikk plass barnehagen mens vi bodde her etter ulykka. At hun (Signe) fikk gå i barnehage og ha en relativt normal hverdag, var ekstremt viktig, skryter Maren.

– Bar sorgen med oss

Men støtten kom fra flere. Fra mange.

Naboer, venner, familier, bekjente.

– Ja, et helt lokalsamfunn. Det føltes som en hel by deltok og bar sorgen sammen med oss. Folk sto i det, våget å ringe på døra, tok kontakt, gråt med oss, viste kjærlighet og hjalp til med alt det praktiske.

Som handling av matvarer.

– Vi fikk gryter med mat levert på døra. I mange uker. Det samme med øvrige dagligvarer, leiebil og babyting.

Maren smiler og forteller en historie fra en ettermiddag den sørgende familien lurte på hva de skulle ha til middag.

«Kan vi ikke bare dekke på, og se hva som kommer på døra?» sa Marens samboer Martin spøkefullt.

Og mat kom. Den dagen også.

– Vi har virkelig opplevd hvor mye kjærlighet det er i ei gryte. Så tusen takk, Halden.

HAs journalist forteller at han var pasient hos osteopat Espen. Med følelsen av å alltid bli tatt på alvor, med spørsmål, oppfølging og interesse.

– Typisk pappa. Det var garantert genuint også. Oppriktig interesse for både pasient og fag. Så ja, det er veldig lett å kjenne seg igjen i din beskrivelse, smiler Maren – og får bekreftende nikk også fra Bodil.)

Hadde samme lune humor

Ved kjøkkenbordet er Dagny utålmodig nå. Trøtt. Mormor tar hintet raskt, og tilbyr en trilletur.

– Du hadde termin like etter datoen for begravelsen?

– Ja. Jeg hadde en viss frykt for at vannet skulle gå i kirken. Men jeg tenkte bare: «så lenge jeg ikke er i aktiv fødsel, skal jeg være i begravelsen til pappa og lillesøster». Akkurat det gikk bra, og begravelsen var fin, verdig – men også totalt uvirkelig, sier hun.

Snart 37 år gamle Maren Glomsrød svelger tungt, og tar ekstra sats for å beskrive de to kjære som er borte:

– Pappa var stødig. Dyktig. Elsket jobben sin. Lun humor. En god og fin mann. Helt ærlig kan jeg knapt huske å ha sett ham sint, og aldri hørte jeg ham si noe negativt om noen andre. Pappa var full av liv. En leken morfar.

– Og lillesøster?

– Ho var en liten raring, smiler Maren.

Og fortsetter:

– Det lure smilet. Og med den samme lune humoren som pappa. Morsom. God og trofast. Blomstret i rollen som tante. I sum er det godt å kjenne på at vi ikke hadde noe usagt.

Sorgen preger og former

Samboer Martin har selvsagt også vært en viktig støtte. Han flyttet også midlertidig til Halden i perioden etter ulykka, og fant sin egen metode for å bearbeide sorgen og finne mening i ukene som fulgte.

– Martin er glad i skogen, så han dro ut for å plukke blåbær. Kanskje satte han norgesrekord, for vi fylte opp alt av våre egne og familiens frysere med blåbær. Det var hans terapi.

Når vi nå skriver slutten av april 2023, er det drøyt åtte måneder siden ulykka.

Sorgen river fortsatt i Maren, som skal tilbake i jobb etter mammaperm i juni.

Det blir ikke i 100 prosent.

Hun trenger fortsatt mer tid.

– Jeg husker dårligere. Er mer irritabel. Ukonsentrert. Ofte tappet for energi. Det handler fortsatt om å bearbeide sorg. Det er viktig å snakke om sorg. For min del har jeg også hatt glede av podkasten «Sorgens kapittel».

Maren forteller at mye fortsatt oppleves som totalt uvirkelig.

– «Jeg gruer meg til den dagen jeg innser hva som faktisk har skjedd». Sånn har jeg tenkt i flere måneder. Fortsatt kan jeg ta meg selv i å sende en Snap til Synne, og høre pappas stemme. Nå har jeg vel innsett at det neppe kommer en aha-opplevelse med tanke på bekreftelse. Den uvirkelige følelsen vil bestå, men alt handler om gradvis bearbeidelse.

Håp. Livsgnist. Sammen.

Hun innrømmer også at det er tøft å sette seg bak rattet på en bil.

– Likevel gjorde jeg det raskt etterpå. Kjørte bil, altså. Det tok heller ikke veldig lang tid før jeg kjørte forbi der ute på Svinesundveien. Det er ekstremt tøft, for sporene fra bussen ut på jordet synes jo fortsatt. Samtidig var det viktig for meg å bare gjøre det, slik at det ikke skal få prege meg i all framtid, sier Maren.

Datteren Signe kommer inn fra turen med mormor.

Til HA forteller Maren at eldstedatteren på 3 år har begynte å huske glimt fra ulykken.

– Hun husker kanskje litt mer enn vi hadde håpet ... Og spør mye, om både ulykka, sykehus og fødselen.

3-åringen har vært på grava. Likevel kan hun fortsatt si:

– Morfar og tante er borte. De kommer snart ...

Det gjør vondt, men er også fint. Ungt håp og bekymringsløst sinn i en tid med bunnløs sorg.

– Vi har bare gode minner fra og med to fantastiske mennesker. Og i barna finner vi glede og livsgnist til å stå i det videre. Sammen.

Sier Maren Glomsrød.

Følg sendingen fra Kulturhuset i Halden mellom klokken 11 lørdag 22. april og klokken 11 søndag 23. april.